Politisk pensjonsspill

Både presse og politikere har tatt helt av i pensjonssaken. Selvsagt må det som er av rot og feile utbetalinger ordnes opp i. Men i denne saken har ærlige mennesker blitt fremstilt som de verste synderne og nå er det i ferd med å bli en konkurranse mellom politikere for å finne på nye saker man kan foreslå. Sist ut er Sigvald Oppebøen Hansen og Marianne Agdestein(bildet), begge fra Ap, som vil legge ned pensjonsstyret. Kanskje det er fornuftig, men nå trenger vi en noe mer edruelig diskusjon.

For meg er det ufattelig at noen kan motta flere millioner uten å skjønne at det er feil. Men det er like ufattelig at de som selv gjør Stortinget oppmerksom på en feil og deretter betaler tilbake det de har fått for mye, blir stemplet som pensjonssvindlere. Rødts anmeldelse av saken viser hvor useriøs denne saken har blitt.

De politiske forslagene og uttalelsene som følge av pensjonssaken er mange. Noen krever ekstern granskning, noen vil fjerne hele ordningen, noen vil kun endre reglene for de som skal på Stortinget og andre mener mye uten å si så mye. Personlig er jeg enig i mye som kommer frem. Men jeg synes ingen politikere bør slå seg på brystet og si at de har alt på det rene. Pensjonsordningene er ingen nyhet, de har eksistert lenge. Mange må ha visst at ting ikke var helt som det skal.

Både avisene og vi som elser avisene elsker skandaler. Det er ikke rart at pensjonssaken er interessant. Men noe anstendighet må man kunne forvente.

Hva skjer med Nord-Korea?

Tidligere har jeg tatt i bruk ganske sterke ord for å formidle min frustrasjon over at verdenssamfunnet gjør så ufattelig lite for sivilbefolkningen i Nord-Korea. I dag kan Dagbladet melde at FN nå frykter sultkatastrofe i landet, enkelte områder i Nord-Korea opplever den verste matkrisen på ti år. Ikke bare må vi inn med økonomisk hjelp, vi er også helt nødt til å ta i bruk politiske virkemidler for å få til en drastisk endring i Nord-Korea.

Landet mangler i følge FNs matvareprogram(WFP), 1,6 millioner tonn mat for å dekke befolkningens behov dette året, og måtte derfor i juni kutte matrasjonene fra 500 gram til 150 gram per person. 150 gram! Ville noen av oss klart oss på 150 gram?

WFP trenger i alt 2,5 milliarder kroner til en 15 måneder lang operasjon som skal bedre matsikkerheten i landet. Som et rikt land har vi plikt til å hjelpe. Men det er ikke nok å sende en sjekk med penger. Vi trenger faktiske resultater. Den varslede avviklingen av atomprogrammet er dessverre stanset og nå trenger vi en storoffensiv.

Det er faktisk uvesentlig om vi får adgang til oljefelt i Irak og Russland, når sivilbefolkningen i Nord-Korea dør som følge av vanstyre. I et slikt perspektiv er det viktig å prioritere, velge hva verdenssamfunnet og Norge skal bruke sin tid på.

Det er ikke lett å peke på en enkelt løsning. Men økt internasjonal tilstedeværelse, forpliktende avtaler, samarbeidsprogrammer osv er naturlige spor å begynne med. Kultursamarbeid har tidligere vist seg å være veldig positivt, her er potensialet stort for å få til mye mer.

Å hjelpe sivilbefolkningen i Nord-Korea er en plikt vi som rike land bare må ta.

Kan bestemor dø av feilmedisinering?

Noen ting må være selvsagte. En av de er at man ikke skal dø av feilmedisinering. Med all den kunnskap og ressurser som norske sykehus besitter, bør det være helt utenkelig at hundrevis dør av feilmedisinering hvert år. Men i følge VG er ikke dette utenkelig, tvert i mot, det er dagens virkelighet. Debatten om enerom ble plutselig svært uvesentlig.

Vi har alle venner og/eller familie som er eller skal på sykehus i nær fremtid. Hvilken sikkerhet har vi for at feilmedisinering ikke rammer oss? Kan en helseminister og et helsetilsyn sitte helt passive til denne kunnskapen? Det er ikke nytt at det forekommer feilmedisinering som fører til død. Det nye er tallet, som er langt høyere enn det som står beskrevet i offentlige rapporter. Likevel, et dødsfall er et for mye.

Helsetilsynets offisielle tall sier at kun et titalls mennesker dør årlig av feilmedisinering, men helsedirektør Lars E. Hanssen tror tallene i virkeligheten kan være høyere.

- Det er jo et tall som for noen er overraskende, men som jeg tror godt kan stemme, sier han til NRK.

Feilmedisinering er for oss alle og må for det norske helsevesenet være helt uakseptabelt. Vi må derfor kunne forvente at vi til neste år ikke ser de samme tallene. Hvis ikke man klarer å gi denne type grunnleggende trygghet for brukere av offentlige helsetjenester så er det ikke få hoder som bør gå. Vi kan ikke leve med politikere og direktører som kjenner disse tallene uten å handle. Noen ting må være selvsagte.