Viktige friskoler

Regjeringen går nå gjennom lovverket for å undersøke om det er mulig å nekte å godkjenne religiøse skoler. Til tross for at man har gått inn på et forlik i Stortinget om retten til å drive friskoler, vil man nå redusere valgfriheten og foreldreretten. Jeg håper regjeringen tar til fornuft.
Både Norge og Bergen trenger friskolene.
 
Det er klart for alle at det ikke er friskolene som er skyld i mangel på integrering. Likevel bruker regjeringen integrering som argument for å nekte religiøse skoler å drive. I Bergen hvor vi har friskoler, ser vi at feks St. Paul har en stor andel minoritetsspråklige elever, og de lykkes. Min erfaring er at friskolene i Bergen nettopp bidrar til god integrering. 

Men dette handler ikke om integrering. Det er bare et påskudd for å igjen utfordre menneskerettighetene som sier at foreldrene skal få velge skole for sine barn. I Norge har vi en svært liten andel friskoler, en andel som gir skole Norge et større mangfold og som i mange områder er helt nødvendig. Bergen kommune ville feks ikke hatt mulighet til å bygge nok skoler dersom friskolene skulle forsvunnet. 


Resultatmessig scorer de fleste friskoler høyt. I stedet for å angripe disse skolene, som i stor grad drives med dugnad, foreldreinnsats og idealistiske grunnleggere, bør vi være takknemlige for innsatsen og i flere tilfeller lære. Hva kan vi i offentlig skole lære av friskolene?

Møte om Nygård idag

Bergens Avisen(BA) har de siste dagene omtalt flere episoder ved Nygård skole. Flere voldsepisoder og uttalelser fra foreldre har gitt to førstesider, og i dag kan vi se bildet av et "trusselbrev". Litt senere i dag møter jeg rektor, politi, Moks, oppvekstrådgiver m.fl. for å snakke om sitausjonen. Skolen har en meget dyktig rektor som selvsagt skal få all mulig støtte og oppbacking fra kommunen.

Bergen Kommune har i tillegg til språkopplæring i de enkelte skolene, en egen skole for norskopplæring de aller fleste innvandrere er innom. På Nygård skole møter de ikke bare den norske kulturen og språket, men også kulturen, språket og historiene til andre innvandrere. Mange har en svært krevende historie de bærer med seg. At dette skaper konflikter er ikke unaturlig, men vi må ta tak når og helst før det skjer.

Nygård skole er en av landets største skoler. Som innføringssenter for minoritetsspråklige er den viktig og avgjørende for en vellykket integrering i Bergen. Neste gang mediene skriver om skolen håper jeg det handler om de gode historiene, for de har vi mange av.

Halvert ventetid - og nå blir vi enda bedre!

Byrådets sak Pedagogisk-Psykologisk tjeneste - Sammen om kvalitet i en mangfoldig barnehage og skole! ble vedtatt uten endringer i dag. Bystyret behandlet saken med en intens og tidvis merkelig debatt. Blant annet kunne vi høre Senterpartiet harselere med ventetidene. De mente bystyret for lengst hadde vedtatt laverer ventetid og at det som nå forelå var for dårlig.

Jeg ser derimot ingen grunn til harselas. I en tid hvor stadig flere trenger hjelp fra PP-tjenesten, har ventetiden blitt halvert.

I 2003 var snittet 6.5 måneder, mens det i 2009 var kun 2.8 måneder.
Byrådet har i sitt budsjett for 2010 styrket PP-tjenesten, derfor mener vi nå at ventetidene ytterligere kan reduseres. Største delen av æren for dette har de ansatte, i tillegg er jeg glad for at man politisk har klart å prioritere PP-tjenesten i budsjettene. Senterpartiet har rett i at bystyret tidligere har vedtatt lave ventetider, men det har vært uten midler til å gjennomføre målsetningen. Da blir det ganske meningsløst.

Saken er en evaluering av dagens tjeneste, men byrådet har lagt inn noen få viktige punkt. I tillegg til å kraftig redusere ventetiden, innføres bindingstid for de som får støtte til etterutdanning og vi går inn for mer systemarbeid i skolene. I bystyrets behandling foreslo opposisjonen flere interessante tiltak, dessverre var fellesnevneren for de fleste, en alt for stor detaljregulering av en viktig og komplisert tjeneste. Det er fint å ville, men det må også kunne gjennomføres. Når det er sagt skal særlig Ap ha ros for en veldig edruelig omtale og god behandling av saken, til tross for at vi ikke er enig om alt. :)

Delvis frihet finnes ikke

Bruk av hijab, ansettelsesfrihet i skoler og trossamfunn, friskoler, reservasjonsretten i barnehage og utdeling av statsstøtte til religiøse barne- og ungdomsorgansisjoner. Stikkord hvor trosfriheten har vært under sterkt press det siste året. "Rause og romslige" Norge sliter med rausheten når meningene fraviker fra det som oppleves som politisk korrekt i regjeringskvartalene. Selv de mest grunnleggende menneskerettighetene trues av landet som i lang tid har gått foran i kampen for frihet, demokrati og fred.

Som byråd for barnehage og skole kommer jeg ofte innom lokale saker med en direkte kobling til mer grunnleggende spørsmål som foreldrett, trosfrihet og ytringsfrihet. Ofte er disse spørsmålene og så tett koblet sammen. Spørsmålet om foreldrerett handler ofte om trosfrihet. Trosfrihet handler ofte om ytringsfrihet.

Bergen ønsker å være en frihavn for friskoler, private barnehager og det frivillige initiativet. Vi tror at foreldrene vet best hva som passer dem og deres familie. Og barn og voksne skal ha full rett og mulighet til å utøve sin tro, til å ytre sine meninger og til å velge sine liv. Staten vet ikke best. Ikke jeg heller. Eller du. Det er bare å lese litt historie.

Grunnleggende prinsipper er viktige. Enten det er i nasjonal eller lokal politikk. I Bergen skal foreldrene selv få velge skole, barnehage og SFO. I Bergen skal ikke religiøse symboler forbys. I Bergen skal ikke organisasjoner diskrimineres pga tro. Og i Bergen skal det være trygt å både mene og utøve sin tro, uavhengig hva flertallet mener.

Det er vel egentlig ikke nødvendig å argumentere for hvorfor dette er viktig. Men det er nødvendig å minne oss om at mange av slagene om trosfrihet og ytringsfrihet nettopp står i saker om tildeling av offentlige tilskudd, godkjenninger og ordninger.

Nelson Mandela sa engang: Delvis frihet finnes ikke.

Friere skolefritid

Visste du at mer enn 8000 barn i Bergen deltar i skolefritidsordningen(SFO)? Selv om det er stadig flere barn, er debatten og oppmerksomheten hos oss politikere sjeldent stor. Nå har vi kartlagt tilbudet i Bergen og kan slå fast at vi har svært engasjerte ansatte som gjør tiden både interessant og variert i SFO. Det er fantastisk mye bra som skjer. Byrådet ønsker vi å gjøre skolefritidsordningen friere, mer kompetent og med større innflytelse fra foreldrene. Vi har derfor i dag vedtatt vår innstilling i saken "Friere skolefritid".

Se presentasjonen fra pressekonferansen her!

Vi har friskoler og private barnehager. Private fritidsordninger er det derimot svært få, eller ingen av i mange kommuner. I Bergen har vi hatt noen få tilbud, men vi har manglet struktur for å kunne sikre et mangfold av offentlige og private. Å delta i SFO er ikke obligatorisk, men tilbudet blir obligatorisk når man velger å benytte SFO. I tillegg til å sikre at alle kommunale ordninger har et aktivitetstilbud som foreldrene kan velge, vil vi også åpne for private ordninger.

Foreldrene må sammen med barna få langt større innflytelse. Både ved valg av tilbud, men også når det gjelder kvaliteten i det offentlige tilbudet. Derfor vil vi nå ha en årlig digital foreldreundersøkelse. Saken foreslår også kompetansekrav til lederne og at SFO leder skal være en del av skolens lederteam.

Mesteparten av saken vil få betydning for skolestart 2010, nå venter vi bare på behandling i komitee og bystyre.

Vil du tvitre for Obama?

Sosiale medier har forandret verden, i hvert fall kommunikasjonen i verden. Under valget i Iran fikk vi oppdateringer via twitter, tamilene brukte blant annet flickr når pressen var kastet ut under krigføringen til regjeringsstyrkene på Sri Lanka(bildet) og kjendiser avkrefter/bekrefter rykter gjennom facebook og twitter. Sosiale medier har blitt viktig. Essensen er dialog, men fordi det har blitt så viktig, er det mange som nå bruker sosiale medier uten å ha tid til det som er hensikten med sosiale medier, toveis kommunikasjon.

Administrasjonen i Det hvite hus har skjønt at sosiale medier er viktig, det er ikke nok å ha en aktiv twitter profil i valgkampen. Kontakten med velgerne og støttespillerne må være kontinuerlig. Barack Obama har selv sagt at han ikke klarer å bruke twitter, men det er jo bare når han må gjøre det selv, for nå søker de etter en som kan ha ansvar for twitter kontoen til Obama. Kanskje det er jobben for deg?

Det virker noe kunstig at man leier inn noen for å ta ansvar for de sosiale mediene, men det er ikke overraskende. Obama kan selvsagt ikke ha dialog med flere titalls millioner mennesker. Der er jeg i en helt annen posisjon. Det er "kun" 1170 som følger min twitter konto, det blir således relativt rett å få til en dialog. For det er denne dialogen som gjør det interessant for meg å ha profiler på twitter, facebook, myspace, linkedin, youtube, flickr osv.

1.oktober fikk jeg ny jobb, i litt over 4 måneder har jeg og politisk rådgiver Sondre Olsen arbeidet i byrådsavdeling for barnehage og skole. I en rekke saker har vi bedt om innspill. I neste uke legger vi frem en sak om SFO. Både på twitter og facebook har det kommet en rekke innspill som har vært med og forme saken. Sosiale medier gir en fantastisk mulighet til større innvolvering og deltakelse fra alle som engasjerer seg. Sånn sett kan vi slå fast at twitter og andre medier er med og styrker demokratiet.

Jeg tror alle politikere ville hatt glede av å delta mer i sosiale medier. Det gjelder for så vidt alle, også andre yrker, men jeg kan kun snakke ut av egen erfaring. Og kanskje er det et ekstra ansvar som påligger alle folkevalgte. Det handler om å være tilgjengelig, om å være i dialog og om å lytte. Det klarer man ikke ved drive gammeldags enveiskommunikasjon.

Ikke kul nok skole?

På femten.no tar 14 år gamle Sonje Brøndmo et kraftfullt oppgjør med Kristin Halvorsens forslag om å innkludere sosiale medier i undervisning. Kommentaren til Brøndmo er festlig å lese, men den er også veldig treffende. Forsøket til Halvorsen synes noe desperat, samtidig som vi alle kan være enig i at vi må gjøre noe med ungdomsskolen. 

Sonje Brøndmo har neppe tolket forslaget til Kristin Halvorsen slik de politiske rådgiverne i departementet ønsket å selge det ut, dette med sosiale medier var en del av et større utspill. Likevel er det betegnende at man må foreslå slike tiltak. Er man gått tom for ideer? Har man mistet troen på læreren som den viktigste ressursen?

Jeg tror ikke utfordringene med mange dropouts i videregående og de svake resultatene i 10 klasse skyldes at skolen ikke er kult nok. Det er ei heller mangel på facebook i timene som gjør at en stor andel av de som går ut av norsk skole har svake leseferdigheter. Selv om vi politikere ikke liker de gamle, trauste løsningene, så er de i skole, som med så mye annet, det som fungerer! Vi må ha bedre lærere, mer lederkraft, bedre organisering, variasjon i undervisningen og ro i timene.

En lærer uten nok kompetanse, en dårlig organisert skole, mye bråk i timen og manglende ledelse gir ikke et godt læringsmiljø. Vi får heller ingen motivasjon hos den enkelte elev. En satsing på sosiale medier i en skole som ikke har tatt tak i dette, oppnår overhodet ingenting. Som Brøndmo skriver:

"Gud skal vite at vi bruker nok tid på Facebook og Twitter som det er. Det er noe vi faktisk kan, og noe vi med liv og lyst lærer oss selv. Da trenger man ikke kaste bort undervisningstimene våre på det."

Åndskamp i KrF?

I går ringte VG Helg.

Journalist: Hei! Det er fra VG Helg! Hvordan går det i livet ditt a?
Jeg: Jo, hehe, bare bra, du da? Har du en fin ettermiddag?
Journalist: Ja, vet du, nå har jeg det ganske fint. Må si det asså. Men du, hva skjer i KrF?
Jeg: Skjer det noe?
Journalist: Ja tenker på den debatten som har vært. Hva skjer nå?
Jeg: Jeg vet ikke.
Journalist: Jeg synes det har vært litt ensidig, litt mange fra den ene siden som har uttalt seg.
Jeg: Derfor ringer du meg?
Journalist: Ja, hva tenker du?
Jeg: At politikken står fast og at det ikke er noen grunn til å endre et så godt program. Og at det er fint at folk sier det de mener. Dessuten synes jeg at vi har en dyktig partileder.
Journalist: Men må ikke KrF fornye seg?
Jeg: Vi må absolutt diskutere kommunikasjonen, men vi kan ikke endre standpunkter av strategiske hensyn. Politikk og verdier er viktigere enn oppslutning. Det viktige er å sikre at vi er dagsaktuelle og relevante i 2010. Med nesten 40.000 medlemmer så er jeg sikker på at vi skal klare det.
Journalist: Men vil du si at det er en åndskamp i KrF?
Jeg: Åndskamp? Hva mener du med det?
Journalist: Jo, åndskamp. Det er jo flere som snakker om det.
Jeg: Det er en politisk debatt i KrF.

NB! Dette er noe unøyaktig og en god del av samtalen er ikke tatt med da det blir veldig langt.

Foreldre til hinder for god læring?

I flere aviser kan vi i dag lese at Aksel Hansen, skolepolitisk talsmann for SV tar til orde for en leksefri skole. Jeg er blant de som reagerer kraftig. Det argumenteres blant annet med at lekser fører til sosiale forskjeller. Mener man virkelig at det er uheldig at foreldre hjelper sine barn med skolearbeidet? Og hvordan klarer man å hevde at argumentasjonen er logisk?

Med en slik logikk så skal alle læringsstrategier fjernes hvis ikke samtlige elever får utbytte av strategien. Jeg er av den klare oppfatning av at det er positivt å innkludere foreldrene i skolen og i læringen. I tillegg vet vi at lekser lærer barna å arbeide selvstendig.

Hagen må i følge Dagbladet påpeke at SV ikke vil senke læringskravene i skolen. Det er en artig påpekning, for det var den tanken som slo meg først. Når alle ikke lærer av lekser så ønsker man at ingen skal lære av lekser.

Her har jeg nok en ganske annen tilnærming enn SV. De elever som trenger ekstra oppfølging må få det, men la oss ikke fjerne ordninger for samtlige fordi SV har hørt at noen elever ikke får maks uttelling.

Gunn Imsen, professor ved Pedagogisk institutt ved NTNU i Trondheim er ganske tydelig overfor Dagbladet:
- Jeg mener lekser har mange positive sider. Elevene lærer å ta ansvar, og å arbeide selvstendig. Det må alle lære seg. Lekser er derfor en av de tradisjonene vi bør holde fast ved, sier den erfarne pedagogen til Dagbladet.

Hun mener argumentet om at lekser sementerer sosiale forskjeller ikke holder vann.
- Debatten har sporet litt av når det hevdes at lekser bør avskaffes fordi de skaper sosiale forskjeller. Det er heller slik at skole, arbeid og innsats reduserer sosiale forskjeller. Så får heller de som trenger det, få litt ekstra hjelp, hevder Imsen.

PS! For under en måned siden mente Kristin Halvorsen noe ganske annet om lekser, ser her!

"Vente og se" holdningen

"Gutt 9" har lesevansker. Læreren er usikker, men hun har som annenhver lærer i Norge på 4. trinn «vente på elevens modning» som en av sine læringsstrategier hvis eleven henger etter i leseutviklingen*. "Jente 5" bor i et svært ustabilt hjem. Barnevernet er koblet inn. Men fylkesnemda mener de biologiske båndene er så viktige, at påstandene om vold om omsorgssvikt ikke får konsekvenser.

Dette er to svært vanlige scenarier. Heldigvis er det i ferd med å skje en ganske stor holdningsendring i Norge, spørsmålet er om vi prioriterer nok ressurser for å virkelig få til en faktisk endirng. I NOUen  "Rett til læring" tar man opp dette med tidlig innsats. I stedet for å vente og se, håpe på det beste, så skal man gå tidlig inn med tiltak. Det er svært viktig.

Barns første år, enten det er i livet, eller på skolen, kan være helt avgjørende for resten av livet. Skader man får i sine første leveår følger mange helt inn i fengselet som voksen. Lærevansker som ikke blir tatt tak i tidlig nok, fører ofte til at man henger såpass etter at det kan få konsekvenser for om man i det hele tatt fullfører skolen.

Selvsagt er det nyanser i dette. Jeg er ikke blant de som gir opp, eller som godtar at man sier at håpet er ute for noen av byens barn. Men fordi vi vet at det er så mye bedre og enklere når vi går inn tidlig, ja da må vi også gjøre det. I Bergen har vi heldigvis fått til en stor styrking av barnevernsbudsjettet de siste årene, og i år har vi også økt bevilgningene til PPT. Spørsmålet er likevel om vi gjør nok?

Mulig noen synes jeg roter litt når både barnevern og PPTs oppgaver omtales i samme innlegg, men dette henger sammen. Skal vi gi barn en best mulig oppvekst så må vi ta tak i begge områder. Jeg er glad at det skjer ting nasjonalt i forhold til nettopp dette med "tidlig innsats". Men det er bekymringsfullt at statlige myndigheter pålegger det nasjonale barnevernet kutt i ressursbruken. Dette skjer samtidig som at behovet øker.

Selvsagt vil barn kunne vokse av seg enkelte vansker i en læringssituasjon, og selvsagt er det enkelte barn som på tross av en svært vanskelig hjemmesituasjon klarer seg bra senere i livet. Men passivitet fra det offentliges side må ikke være en hovedstrategi når vi skal hjelpe barn og unge. Vente og se holdningen er gått ut på dato. Tidlig innsats er avgjørende.

*Kilde: NOU "Rett til læring" 2009

BT om mørkemenn

På forsiden i BT i dag skriver avisen at nestleder i KrF, Inger Lise Hansen har "skaket mørkemennene i KrF". Vanligvis lar jeg meg ikke provosere av slikt. Det er ikke uvanlig at man i mangel på respekt bruker skjellsord om mennesker man er uenig i. Men jeg hadde forventet mer av BT. Kanskje avisen kunne forklart litt hva de egentlig mener?

Hvem er disse mørkemennene? Hvordan blir man en mørkemann? Og hvorfor omtales disse med skjellsord og ikke slik man ellers omtaler meningsmotstandere?

Det er mulig BT mener at jeg er en av disse mørkemennene. Jeg er jo i mot EU og jeg vil ikke endre KrFs lover. Men er dette nok til å kvalifisere til en slik tittel? Kanskje man er mørkemann hvis man er troende? Men langt over halvparten er jo medlem av statskirken, så det er neppe nok å ha en tro. Mulig det handler om stil? Klær? Jeg tror ikke jeg har så veldig annerledes klesstil enn folk flest, mulig litt mange mørke dresser, men det hører jobben til.

Vær så snill: Ta debatten og politikken, ikke omtal folk som mørkemenn eller andre ord som er ment å vekke negative assosiasjoner. Jeg forventer mer av BT, og BT bør forvente mer av seg selv enn det de klarte i dag.

Stemmer du på splittelse?

De siste dagene har vært kaotiske for Kristelig Folkeparti. Forskjellige utspill, stort mediepress og mange sure kommentatorer har skapt et bilde av et splittet og svakt KrF. I realiteten stemmer ikke dette, men det betyr lite når vi alle får våre inntrykk av de politiske partiene gjennom media.

At KrF fortsatt er Norges nest største parti målt i antall medlemmer og at vi alltid har hatt store debatter internt er en mager trøst for oss innvidde når kaoset herjer ute i aviser og i tv reportasjer. Hele KrFs historie er preget av at koallisjoner har funnet hverandre. Dette har handlet om at det er noen likheter som er langt viktigere enn de forskjellene det alltid vil være i KrF.

Men: Hvordan man fremstår uttad er stadig viktigere. De store debattene må tas, men når program vedtas må vi ha en felles profil overfor velgerne. Det handler om trygghet og attraktivitet. Uten tillit kommer vi ikke særlig langt. Og når et lag har mye intern krangel så er det vanskelig å få vinnerfølelsen. Vi heier som regel mest på vinnerne. Akkurat nå fremstår ikke KrF som et vinnerlag.

Jeg er svært begeistret for partilederen vår. I media registrerer jeg at enkelte kommentatorer spekulerer i hvor lenge Dagfinn Høybråten(bildet) kan sitte. Det er å kaste bort tiden. Spørsmålet er ikke hvor lenge Dagfinn Høybråten kan sitte, spørsmålet er hva vi som parti skal gjøre de neste årene. Hva er det viktige oppgavene? Hvilken rolle skal KrF ha i 2010? Når oppslutningen svikter påligger det oss alle et ansvar. Jeg har delansvar for at resultatene ikke kom ved stortingsvalget når hordalendingene skulle stemme. Men jeg har ikke tenkt å trekke meg, hverken nå eller til neste år. Jeg har tenkt å ta ansvar.

KrFs politikk er uredd, solidarisk, verdiorientert og den har sitt utspring i de kristne verdiene. KrFs egenart er selve grunnen til at vi trenger et KrF. Når vi opplever at fattigdommen i Norge øker, mobbingen øker i skolen, store deler av verden lever i ekstrem fattigdom, miljøutfordringene gir oss flere klimaflyktninger og debatten om aktiv dødshjelp herjer, ja da får vi bekreftelsen på at KrF trengs i norsk politikk.

De virkelig viktige sakene, enten det handler om barns oppvekstvilkår, fattigdom eller menneskeverdet blir frontet av vår leder på en utmerket måte. Derfor synes jeg kommentatorer og andre skal avslutte lederdebatten og heller ta en politisk diskusjon. Og jeg håper at folk ute vil oppleve et mer samlet KrF i tiden frem mot kommunevalget 2011. Vi snakker ikke om et 100% enig KrF, men et parti som med felles front tar de viktige kampene. Ansvaret påligger oss alle.

Det er noen som tror at enhet og enighet er det samme, det er en feilslutning.