"Vente og se" holdningen

"Gutt 9" har lesevansker. Læreren er usikker, men hun har som annenhver lærer i Norge på 4. trinn «vente på elevens modning» som en av sine læringsstrategier hvis eleven henger etter i leseutviklingen*. "Jente 5" bor i et svært ustabilt hjem. Barnevernet er koblet inn. Men fylkesnemda mener de biologiske båndene er så viktige, at påstandene om vold om omsorgssvikt ikke får konsekvenser.

Dette er to svært vanlige scenarier. Heldigvis er det i ferd med å skje en ganske stor holdningsendring i Norge, spørsmålet er om vi prioriterer nok ressurser for å virkelig få til en faktisk endirng. I NOUen  "Rett til læring" tar man opp dette med tidlig innsats. I stedet for å vente og se, håpe på det beste, så skal man gå tidlig inn med tiltak. Det er svært viktig.

Barns første år, enten det er i livet, eller på skolen, kan være helt avgjørende for resten av livet. Skader man får i sine første leveår følger mange helt inn i fengselet som voksen. Lærevansker som ikke blir tatt tak i tidlig nok, fører ofte til at man henger såpass etter at det kan få konsekvenser for om man i det hele tatt fullfører skolen.

Selvsagt er det nyanser i dette. Jeg er ikke blant de som gir opp, eller som godtar at man sier at håpet er ute for noen av byens barn. Men fordi vi vet at det er så mye bedre og enklere når vi går inn tidlig, ja da må vi også gjøre det. I Bergen har vi heldigvis fått til en stor styrking av barnevernsbudsjettet de siste årene, og i år har vi også økt bevilgningene til PPT. Spørsmålet er likevel om vi gjør nok?

Mulig noen synes jeg roter litt når både barnevern og PPTs oppgaver omtales i samme innlegg, men dette henger sammen. Skal vi gi barn en best mulig oppvekst så må vi ta tak i begge områder. Jeg er glad at det skjer ting nasjonalt i forhold til nettopp dette med "tidlig innsats". Men det er bekymringsfullt at statlige myndigheter pålegger det nasjonale barnevernet kutt i ressursbruken. Dette skjer samtidig som at behovet øker.

Selvsagt vil barn kunne vokse av seg enkelte vansker i en læringssituasjon, og selvsagt er det enkelte barn som på tross av en svært vanskelig hjemmesituasjon klarer seg bra senere i livet. Men passivitet fra det offentliges side må ikke være en hovedstrategi når vi skal hjelpe barn og unge. Vente og se holdningen er gått ut på dato. Tidlig innsats er avgjørende.

*Kilde: NOU "Rett til læring" 2009