BYLUFT: Klarer vi å være langsiktige?

BYLUFT: Klarer vi å være langsiktige?

Bergen har igjen hatt perioder med høy lokal luftforurensing. En rekke partier er på banen og ber om nye tiltak, heldigvis er det mer eller mindre slutt på kravene om kortsiktige tiltak, de fleste har fått med seg at det ikke fungerer. Men enhver måling får de samme aktørene ut på banen for å be om langsiktige grep. Tror de at langsiktige tiltak gir resultater i morgen? Eller skal vi akseptere at langsiktige tiltak også gir langsiktige resultater?

Bystyret har vedtatt følgende hovedstrategier:

- utbygging av miljøvennlig kollektivtrafikk(bybane) fremfor nye veier

- dobling av bompengene fra 2013

- tredobling av sykkelinnvesteringer og sykkelandel

- halvering av kapasiteten inn mot sentrum ved å innføre sambruksfelt på innfartsårene

- lavutslippsone for en mer miljøvennlig bilpark

Første punkt er man for lengst i gang med, bompengene økes om få måneder og dermed tredobles sykkelsatsingen og de to siste punktene avventer statlig aksept. I tillegg gjør vi vårt for å være best på elbiler, miljøvennlige busser(biogass fra 2014), flere kollektivfelt og gode gangveier.

Ingen  må lure seg selv eller andre til å tro at alt forandres i morgen fordi disse grepene er vedtatt, men det er bare langsiktige tiltak som kan endre Bergens minst 30 år lange historie med å satse på veier og spredt utbygging. Danmarksplass er ikke fri for biler før det er investert milliarder i både bybane, sykkelveier og ringveier. 

Vi skal være utålmodige på vegne av byluften, men det eneste som hjelper byluften er at vi samtidig er langsiktige.

I dag var bybanen på Lagunen for første gang!

Party!

I dag har jeg virkelig kost meg. Bybanen var for første gang fremme på Lagunen i dag. Dette måtte vi selvsagt markere. Sammen med bybanekontoret, fylkesordføreren, planleggerne og mye presse fikk vi se bybanen stille, men vakkert gli inn på bybanestoppet i Rådalen.

Mens opposisjon og andre roper om udokumenterte kortsiktige tiltak for bedre byluft vil vi fortsette det langsiktige arbeidet med et helhetlig bybanenett, sambruksfelt på innfartsårene, E39 ut av sentrum og en tredobling av sykkelsatsingen. Det gir resultater. Ja faktisk er langsiktighet det eneste som gir resultater.

Nå får vi håpe at også statlige myndigheter er med på den videre ferd for bybanen, bergenserne har tatt regningen så langt og er også de som finansierer transportrevolusjonen når den når ut til Flesland i 2016.

Splittet KrF? Vraking? Full strid? Nominasjonsbråk?

Etter å ha vært med i politikken en stund har jeg skjønt at det alltid er valgkamp og at nominasjonen kommer nesten hele tiden. I begynnelsen trodde jeg nemlig på de som sa at mellomvalgsåret var et slags "hvileår". Men i Norge har vi valg annenhvert år og dermed også nominasjon annenhvert år. Relativt forutsigbart for velgere, de folkevalgte og for media. For sistnevnte gruppe kan mye resirkuleres, ikke bare kommer de samme utspillene, men den samme maktkampen kommer år etter år.

I media og på twitter har jeg med interesse fulgt nominasjonsprosessene i eget parti. Jeg har i helgen lest at Vest-Agder KrF er splittet, at det er full KrF strid, at enkelte vrakes og at grupper har tatt oppgjør. Dramatiske saker. Men det hadde jo ikke vært like interessant å skrive: "uenighet om listen". Det ligger i demokratiets natur at kandidater prøves mot hverandre og at det så si alltid vil være noen som taper en avstemming. Det betyr ikke at det er splittelse eller full strid, det betyr at partiet styres etter demokratiske prinsipper av mennesker som evner å tenke selv.

Lørdag hadde vi også nominasjonsmøte i Hordaland KrF hvor listen enstemmig ble valgt inn. Vår kjære partileder, Knut Arild Hareide fikk 1. plassen. Etter avstemmingen repliserte han treffende at "dette synes å være en bladning av et hallelujamøte og den kinesiske partikongress". Morsom som alltid! Jeg er veldig glad for at vi i år kunne ha en så behagelig nominasjon, men hadde det alltid vært slik ville jeg vært dypt bekymret.

Forrige gang var det langt større uenighet og mange ulike forslag. Det er bra! Et parti består av mange tusen enkeltindivider, disse skal ikke tenke helt likt, men det er noe som felles forener oss. At vi er uenige om personvalg betyr ikke at man er uenige om grunnvollene.

I Vest-Agder KrF fikk den tidligere ordføreren i Lyngdal, Hans Fredrik Grøvan første plassen. Nestleder i KrF, Dagrun Eriksen tapte kampen etter 15 år på tinget. Jeg har alltid likt både Grøvan og Eriksen, ideellt sett skulle det vært plass til begge. Men det ble altså den populære lokalpolitikeren fra Listerregionen som etter all sannsynelighet skal representere sørlendingene sammen med Kjell Ingolf Ropstad fra Aust-Agder. Det betyr ikke at Vest-Agder KrF er splittet som parti, men at et markant flertall fikk et demokratisk gjennomslag.

Heia demokratiet, i og utenfor KrF!