Norge kan ikke alene gjøre klimakampen, og sånn sett er kanskje overskriften noe villedende, men dagens regjering har dessverre gjort ting langt verre de siste årene, i en tid hvor det virkelig trengs konkret handling. Derfor er det på sin plass at KrF nå fremmer forslag i stortinget om en nasjonal energi- og klimahandlingsplan for perioden fram mot 2020 basert på målsettingene i klimaforliket.Det høres teoretisk ut, men det er egentlig veldig enkelt: Alle avdelinger i AS Norge må levere ut i fra de klimamål vi har satt oss. Det nytter ikke lenger med bare fine målsetninger og masse festtale prat om månelandinger.
Norge vil dessverre komme til å dumme seg ut på det kommende klimatoppmøtet. Nok en gang vil det de norske utsendingene presentere store ord, uten at det skjer noe som helst etterpå. I stedet for å ta klimaet på alvor slik SV lovet ved forrige valgkamp, har CO2 utslippene økt. Antall olje- og gasskonsesjoner øker og gjennom sitt eierskap er vi inne i stadig flere forurensingsprosjekter.
Vi trenger en ny regjering. Av mange grunner, men for klimaet er det helt avgjørende. Det er synd vi må vente helt til høsten.
Foto: Øyvind Hagen / StatoilHydro
6 kommentarer:
Her er vi helt enige, men jeg tror dessverre at ingen av de mulige regjeringsalternativene vil klare å utgjøre den store forskjellen. Dersom vi virkelig skulle gjort en miljøinnsats så trenger vi en regjering der hverken AP, H, eller Frp er med. Jeg kunne godt tenke meg det, får å få gjort noe med miljøsaken. På samme måte kunne jeg godt tenke meg en regjering av AP og H for å få gjort noe med EU-saken.
Begge deler er viktige, og begge deler er like umulig å få løst....
:) da har vi tenkt veldig likt om miljøregjering! Men jeg tenker at styrkeforholdet vil avgjøre etter valget. Forhåpentligvis blir verken h, frp eller ap størst i neste regjering(de samarbeiedende "små"partier bør til sammen være større).
Du har helt rett, kuttene kommer ikke til å oppfylles. Man har mange ganger siden begynnelsen av 90-tallet satt ambisiøse mål om kutt, men økt utslippene hvert eneste år. Dette har skjedd med alle partier utenom FrP i regjering (uten at jeg tror det ville blitt anderledes med FrP), uten stor protester (Bondevik gikk reelt fordi han ikke hadde styringsgrunnlag, og "saken" var gasskraftverk, ikke totale utslipp).
Grunnen til dette er enkel. Skulle Norge redusert utslippene vesentlig, ville det først til en lavere levestandard i Norge. Politikere som vil ha velgere må selvsagt ta hensyn til dette.
Om man faktisk ønsker reduserte co2-utslipp er det meget enkelt. Man vedtar en ønsket mengde, og selger ut kvoter tilsvarende. Og gir ingen næringer unntak.
du har veldig rett t!g. Et strengt kvotesystem ville enkelt ordnet dette.
Skal man bidra på en positive måte i miljødiskusjonen må man ta utgangspunkt i virkeligheten slik den er, og ikke slik vi ønsker den skal være, eller slik den er blitt gjennom politisk massasje.
1) I Norge er all stasjonær kraftproduksjon basert på fornybar vannkraft. Ingen andre land i verden har en slik andel fornybar kraft. Å kalle oss for miljøsinke blir derfor feil.
2) Norske CO2-utslipp i 2007 var omlag 55 mill. tonn,. De globale utslipp var på omlag 30 mrd. tonn. Uansett hva vi måtte finne på av tiltak vil ikke effekten være målbar. Dette skal ikke være til hinder for at vi må yte vårt bidrag, men vi må heller ikke være perspektivløs og urealistisk når det gjelder vår påvirkning.
3) Norske utslipp fordeler seg omlag med 1/3 hver på industri, transport og privat oppvarming, og petroleumsvirksomheten. Ville det egentlig redusere de globale CO-2 utslipp om vi la ned vår aluminumsindustri og stoppet vår eksport av gass? Jeg tror ikke det. Faktum er at vår offshore- og aluminiumsindustri er kanskje de mest miljøbevisste i verden.
4)Det er politisk bestemt at vi skal bebo hele vårt langstrakte land. Da følger det et transportbehov. Inntil andre energibærere er utviklet må vi i likhet med alle andre, benytte petroleumsbasert drivstoff i biler og fly. Alternativet er å avfolke deler av landet slik det har skjedd i Sverige. Hvis det er det Krf vil, så må man si det.
5) Norge er stort sett selvforsynt med hydroelektrisk kraft. Dersom man skal elektrifisere våre anlegg offshore, slik Krf foreslår, vil våre plattformer i det vesentlige bli drevet med importert kullkraft. Ombygging av plattformer ville bli fryktelig dyrt, og i mange tilfeller ikke mulig. Det ville ikke væe særlig energiøkonomisk om en norsk plattform ble drevet av kraft generert i et gasskraftverk i Tyskland fyrt med gass fra den samme plattformen - alt dette for å redusere våre egne, lokale utslipp.
6)Da gass ble faklet på Melkøya i høst ble det av norsk media og norske politikere, omtalt som en miljøbombe. Det som for de fleste er åpenbart er at i det øyeblikk norske myndigheter sa ja til utbygging av Snøhvit-feltet, sa de samme myndighetene også ja til å brenne all gassen i feltet - noe som resulterer i utslipp på omlag 300 mill tonn CO2. Vår felles atmosfære merker ingen forskjell om CO2'en kommer fra en ovn i New York eller komfyr i Paris. Å kalle det for miljøbombe er skivebom. At det er økonomisk lite lurt å fakle gass er en helt annen sak, men det gjør ingen forskjell for miljøet.
Det er en smakløs form for dobbelmoral når norske myndigheter på ene siden pålegger i lovs form operatører av offshore felt å maksimere utvinningen av olje og gass på norsk sokkel. Dette kaller vi god ressursforvalning, mens man på den annen siden påkaller verdens undergang når vi bruker disse ressursene.
Når det gjelder norsk miljø- og energipolitikk er den nå så politisert og fri for innsikt at tiltak ofte får den motsatte effekt av det som var målet. Krf sitt program passer i så måte godt inn.
Det er et problem for miljøsaken at partier som KrF og SV ligger så langt fra hverandre på andre områder at de ikke klarer å samarbeid.
På den annen side sier begge partier, og forsåvidt også Venstre, at miljøsaken står høyest på deres agenda. Partiene tenker også ganske likt, og er enige om at de største kuttene må tas hjemme. KrF er endog det første av de store partiene som tar til orde for å redusere det private forbruket for miljøets skyld, og det står det stor respekt av.
Men hvorfor klarer ikke disse partiene å samarbeide? Hvorfor syns de at det er viktigere å definere seg selv som "sosialistiske" eller "borgelige" parti, i stedet for å ta konsekvensen av sine egne partiprogram og begynne å samarbeide om verdens viktigste sak? Det smålig, det er trist og det fører til at Norge i dag har en begredelig miljøpolitikk, og at vi ikke har utsikter til at den skal bli noe bedre, uansett hvem som vinner høstens valg.
Legg inn en kommentar