Er ytringsfrihet en privatsak?

Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) arrangerte generalforsamling i Bergen i forrige uke. Noe av det som fikk mest oppmerksomhet var organisasjonens ønske om å nå flere muslimer. Flere medier synes det var en stor nyhet at en misjonsorganisasjon ville drive misjon. Det kom også noen motreaksjoner, der flere mente at religion måtte være en privatsak. Du verden.

Banker får annonsere på TV. Det får ikke religiøse organisasjoner. Interesseorganisasjoner får spre sitt budskap rundt omkring, men religiøse grupperinger blir bedt om å ikke henvende seg til noen. Svært mye blir gjort i ytringsfrihetens navn, ikke alt er jeg like begeistret for, men jeg er glad vi bor i et land med ytringsfrihet. En direkte konsekvens av det er også trosfrihet. Ikke bare frihet til å tro, men også til aktiv trosutøvelse. Det holder nemlig ikke å si: Bare vær religiøs, men ikke fortell det til noen!

Ytringsfrihet er noe annet enn frihet til å mene uten å tale. Frihet til å mene hva du vil har vel strengt tatt også de som bor i Nord Korea, det er som kjent vanskelig å ta tankene til folk.

Jeg synes det er flott at norske organisasjoner henvender seg til asylsøkerne(flere organisasjoner, også ikke religiøse bør gjøre det!). Jeg synes det er flott at de bruker sine absolutte rettigheter i forhold til både ytringsfrihet og trosfrihet. Jeg håper de som kritiserte bare hadde fått litt for mye sol.

Begge bilder: sxc.hu