Lokalpolitikere over hele landet opplever nå at stadig mer av innholdet i oppvekstsektoren lovreguleres. I hvert fall det du kan telle. Ikke bare har vi gjort oppvekstfeltet til et område for advokater, men vi har i stor grad gitt høyere verdi til kvaniteten enn til kvaliteten. Det bør bekymre flere enn byrådet i Bergen.I går sa Kristin Halvorsen at hun vil lovfeste antall lærere. Vi har allerede en lov som gir rett til skolefrukt, og fra denne høsten må alle tilby leksehjelp til de minste. Ingen er i mot flere lærere, de aller fleste synes det er flott med skolefrukt og selvsagt synes vi det er kjekt med leksehjelp. Spørsmålet er likevel, hvorfor lovfeste?
Barna har ikke lovfestet rett til å kunne lese, men de har rett til bananer. Barna har krav på en barnehageplass, men ikke nødvendigvis en god barnehageplass. Barna kan nå få flere lærere, men ikke bedre lærere.
Kanskje er det dumt å sette dette opp mot hverandre, men det har en hensikt: Lovgiver(Stortinget) bør lovfeste det viktigste. I norsk skole er ikke frukt det viktigste. Dessuten bør utøvende myndighet(regjeringen) fremheve kvaliteten i skolen. Antall timer, lærere og barnehageplasser sier ingenting om kvaliteten.
Som lokalpolitiker ønsker jeg meg handlefrihet, vi vet hvor skoen trykker og vi vil alle gi innbyggerne et best mulig tilbud.
3 kommentarer:
takk og lov! Helt enig
Enig i at lovfesta antall elevar pr lærar ikkje er vegen å gå. Greit nok at antall timar ikkje seier noko om kvaliteten, men det seier noko om prioriteringar, og er slik sett viktig. Utfordringa i skulen er all tid som forsvinn til andre ting enn fag - dette går ofte utover store fag som norsk og dermed leseopplæring (som kanskje er det viktigste..).
KjetilM: Veldig enig i at tidstyvene er viktig å ta tak i. Bare bråk og uro gjør at elevene mistere 1 år med undervisning.
Klarer vi å halvere uroen i Bergensskolen, ja da har vi fått inn et halvt år med undervisning.
Legg inn en kommentar