En skuffet opposisjon?

Mandag i neste uke setter jeg igjen kursen mot Oslo og skal møte tre dager som vara på Stortinget. Der er jeg i motsetning til i Bergen, en opposisjonspolitiker. Det kan være ganske frustrerende. Av og til handler det om politiske uenigheter, av og til handler det om politisk rom, altså plass til å utøve sin rolle som opposisjonspolitiker.

I går la vi frem byrådets forslag til ny skolebruksplanen. Etter en lang og grundig høringsrunde foreslår vi nå et investeringsbudsjett på 1.365 mrd de neste fire årene. I disse finner vi både nye skoler, nye påbygg, 40 millioner hvert år til innvendige rehabiliteringer og 6 millioner hvert år til uteområdene. I tillegg legger planen opp til etablering av kulturhus og vi lager et pilotprosjekt for skolebibliotekene.

Etter at planen ble lagt frem har jeg vært i radiodebatt og brukt spaltene i avisene til å diskutere planen. Reaksjonene fra opposisjonen er svært krevende å få tak i. Hovedpoenget synes å være uenighet, uten at man helt vet hva man er uenig i. Kanskje hører det med til opposisjonspolitikken. Men det er synd, for i Bergen har vi dyktige opposisjonspolitikere som kunne og burde bidratt positivt i debatten. Er det mangelen på de store uenighetene som egentlig er problemet? For når jeg hører argumentene som kommer blir jeg veldig i stuss om hva man reagerer på.

Noen sier at planen er så mye endret at man ikke kan behandle saken. Hele hensikten med en høringsrunde er nettopp å justere planen. Første ukast var ikke gjennomdrøftet politisk, men det var et høringsutkast for å kunne lande en bedre skolestruktur i Bergen. Andre sier at dette ikke er realistisk og at det vil komme nye kutt, javel? Varsler man her egen politikk? Det er i såfall klar beskjed til bergenserne. Byrådet ønsker derimot ikke en slik utvikling.

Det ble også sagt i dagens aviser at byrådet liker selvplaging siden vi ikke gjennomfører alt som stod i høringsutkastet. Det er en del å si om det: Selvsagt kan man ikke gjennomføre alt, på de fleste punkter hadde man tre ulike alternativer! Dessuten henger skolene sammen, enhver endring i Bergensskolen vil påvirke andre skoler, det betyr at man må se hele bydeler og hele byen under ett. Men enda viktigere: Byrådet liker demokrati. Vi liker grundige prosesser. Vi liker at folk flest får prege utvikling. Når vi så lander et resulatet forventer jeg ikke at alle skal være enige, men at saken skal være såpass grundig gjennomarbeidet at løsningene kan gi en enda bedre skole og et enda bedre samfunn.

Jeg savner egentlig litt mer ærlighet i kritikken. Hva er det man egentlig er uenig i? At det gjøres endringer? Ok, vi ser ikke på skolebygg som museumsgjenstander. Skolebygg er et redskap for å gi ungene våre en best mulig skolehverdag. Det betyr at vi vil bygge nytt når det er nødvendig og at vi vil frigjøre ledig aeal.

Noen har uttalt at man vil være i mot enhver nedleggelse. Det stemmer lite med høringsrunden vi gjennomførte. Flere ba oss innstendig om nedleggelse og heller et nybygg mer sentralt. Dette er også innspill man må ta på alvor. Man sparer gjerne ikke økonomiske ressurser, men man får en bedre skole, og det er jo nettopp det som  er hensikten med skolepolitikken.