Visste du at du kan få NAV som psykisk lidelse? - i helgens familiebesøk ble jeg utfordret.Psykologen som også er en del av vår familie, satt i helgen og forklarte om den nye diagnosen vedkommende stadig oftere gir sine pasienter. Jeg har hørt om det før, men realiteten i dette er egentlig ganske sjokkerende. Dette er altså mennesker som skal være så preget av kampen mot systemet at de får angstanfall, blir demprimerte(heldigvis tilbyr NAV kurs i depresjonsmestring) og i noen tilfeller også blir suicidale. Som folkevalgt blir jeg ofte utfordret av venner og kjente til å ta tak i ulike saker. NAV sorterer ikke under byrådsavdeling for barnehage og skole, og er ei heller noe som kommunene har et overordnet ansvar for, men det bør oppta oss alle.
Noen vil nok si at dette er å snu rekkefølgen. "Det er ikke NAV som gir lidelsene, men det er lidelsene som gjør at man må gå til NAV". Selvsagt er det delvis riktig. Men det psykologen i familiebesøket beskrev var et økende antall mennesker som av ulike grunner søkte hjelp hos NAV, feks etter en ulykke og deretter fikk en psykisk lidelse, altså utover det rent fysiske som gjorde at man oppsøkte NAV.En annen i dette familiebesøket beskrev hvordan det var for henne å komme tilbake i arbeid. Vedkommende kunne fortelle om skjemaer, bytte av saksbehandlere, endring av praksis, brev frem og tilbake og til slutt en sak som var foreldet! Saken ble altså foreldret pga tiden det offentlige brukte.
Nettet florerer av kritiske blogger, vanvittige historier og triste skjebner. Denne bloggen er ikke og vil ikke bli en slik "NAV-blogg", men det er god grunn til å etterlyse endringer. Kanskje bør vi en dag også skrive om alt det flotte NAV gjør og får til. Etter en liten runde i familiebesøket i helgen kom man frem til følgende råd: skaff nytt it-system, gjennomgå alle skjema for dramatiske forenklinger, rettigheter bør utløse automatisk utbetaling, det må sikres stabilitet i hvem som er saksbehandler og saksbehandlingstiden må drastisk ned.
10 kommentarer:
Dette har jeg tenkt ganske mye på. Jeg sliter med posttraumatiske plager etter mange år med overgrep i barndommen. Derfor vet jeg at man som voksen kan retraumatiseres av unødvendige påkjenninger i situasjoner hvor man igjen blir den svake part, f.eks. i et system som Nav. Av den grunn har jeg tenkt på at mennesker som sliter psykisk fra før, kan få forverret son psykiske helse når systemet blir uforutsigbart og uoverkommelig å forholde seg til.
Dette er virkelig ille. Hvis hjelpen gjør mennesker sykere, ja da kan det neppe klasifiseres som hjelp.
Eg har gitt opp kampen mot nav, fordi eg vart sjukare av å kjempa. Så no jobbar eg alt eg kan, sjølvom eg har krav på sjukemelding og økonomisk hjelp. Eg orkar ikkje å gå inn i det igjen. Men eg veit at det kan fungere for dei som klarar kampen, men ikkje for meg.
Hei Filip,
Her har du en sak hvor du som folkevalgt sitter på andre siden av bordet med delaktig ansvar for at en gruppe mennesker blir nedverdiget:
http://blogg.bt.no/eikefjord/2011/10/12/syv-ars-farse/
Ja, det er den syv år gamle Gardia saken. Hvis du mener noe med å hjelpe folk som har behov for det -- da har du både posisjon og muligheter her.
Lykke til!
s-i: erstatningsordningen i forbindele med giardia har vært svært god, men det som gjenstår er de mest kompliserte sakene hvor det er all grunn til å være nøyaktig. Det er ingen farse slik en kommentator i BT fremstiller det, det handler om god og rettferdig offentlig forvaltning. Å hjelpe de som har behov betyr ikke at man skal godta alle krav, det kan ikke NAV gjøre og det kan heller ikke Bergen kommune gjøre. Må ellers legge til at dette ikke har pågått i syv år, mange av sakene er meldt inn lenge etter det som skjedde i Svartediket. Men innholdet i det kan jeg vanskelig kommentere, det må kommuneadvokat gjøre.
Hei Filip,
Enkelte i NAV vil sikkert beskrive hva de gjør i de sammenhenger du påpeker som "god og rettferdig offentlig forvaltning" ... på samme måte som du omtaler hva som beskrives i BTs kommentar av i går som nettopp "god og rettferdig offentlig forvaltning".
Jeg synes det nest siste avsnittet i BTs kommentar sier det meste:
- Det virker ikke spesielt rettferdig å trekke syke og utmattede mennesker gjennom lange rettsrunder for å få erstatning for kommunale tabber. At folk som mistet et semesters studier fikk rask utbetaling uten spørsmål, mens de som virkelig ble syke har ventet i årevis på avklaring, er heller ikke særlig i tråd med alminnelig rettferdighetssans.
s-i: Det er klart det er mye god og rettferdig forvaltning i NAV. Men så er det stor forskjell på forvaltning knyttet til stønader og ulike ordninger, og det at man går til erstatningssøksmål som BT omtaler. Som folkevalgt kunne det gjerne vært fristende å imøtekomme alle krav, men det ville neppe være riktig forvaltning med tanke på at man forvalter skattepenger til 260.000 bergensere. Når det gjelder sakenes innhold kan jeg ikke kommentere de.
Hei igjen,
Hvis god forvaltning av skattepenger er et langt viktigere moment enn god og rettferdig behandling av medborgere -- bør en også være inneforstått med de ekstra utgifter en risikerer å pådra seg ved å anke tilsynelatende opplagte saker videre opp i systemet.
Jeg har ikke opplevd noe sånt fra Nav selv, men derimot langvarig motgang og liten forståelse for traumer jeg sliter med fra kommunale hjelpere. Behandlingen jeg fikk av kommunen førte til at jeg ble retraumatisert og pådro meg en kronisk utmattelsestilstand. Derfor har jeg nå vært sengeliggende i fem år.
Det snakkes mye om forbygging av psykiske lidelser i et samfunnsperspektiv. Jeg mener det må en bevisstgjøring til også i hjelpeapparatet.
Veldig enig Sigrun!
Legg inn en kommentar