Ap vinner, men taper valget?

De fleste meningsmålinger viser et bredt borgerlig flertall. Hele 2012 var sånn og lite tyder på at det vil forandre seg stort i 2013. I hvert fall ikke med det første. Vi vet at svært mange bestemmer seg for valg av parti i valgkampen, ja mange inne i selve valgurnen. Det er ingen grunn til å ta noen seier på forhånd, verken for dagens regjeringen eller opposisjonen. Jeg tror vi får ny regjering, men det blir knepent.

Arbeiderpartiet har et imponernede valgkampapparat. I grunn er det underlig hvordan de kan få fagbevegelsen så lojalt på plass i hver valgkamp. På stands, i reklamebannere, i tv-debatter og i avisene vil vi se langt flere enn Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte uttale seg til fordel for statsministerens parti. Ingen andre partier har et så stort og lojalt valgkampkorps. I tillegg handler dette om penger, mye penger. Til tross for redervennene til Høyre, vil Arbeiderpartiet ha det klart største valgkampbudsjettet.

Etter mange år i regjering er det i prinsippet enklest for utfordreren. Hun har mindre å forsvare og mange ønsker forandringer for forandringens skyld. Samtidig går det bra i Norge og det er lite økonomisk å klage på, noe som i mange andre land har vært viktige årsaker til politiske skifter. Men du vinner aldri et valg på hva du har gjort, det er hva som skal skje som gir stemmer.

Mange målinger viser at regjeringspartiene manlger åtte til ti prosentpoeng for å få flertall. Kanskje er det reelle tallet lavere, litt avhengig av fordelingene mellom fylkene og hvilke partier som kommer over sperregrensen. Jeg har ingen tro på at Arbeiderpartiet klarer dette alene, de er avhengig av at både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti løfter seg. Med Senterpartiets superlojale bønder er det neppe noen grunn til å frykte sperregrensen, men at de skal løfte seg noe særlig utover det er neppe realistisk. I hvert fall ikke med Liv Signe Navarsete som leder.

Audun Lysbakken jobber utrettelig for å løfte partiet. Tallene viser i følge Lysbakken selv en positiv trend for partiet de siste fem månendene. Det står i sterk motstrid til det mange spådde. Det er langt mer sannsynelig å se SV over enn under sperregrensen i september. Men igjen er jo ikke det nok. Med et skjerpet Arbeiderparti og de to samarbeidespartnerne over sperregrensen vil det bli jevnere mellom blokkene, men ikke nok til å forhindre Erna Solberg i å bli statsminister. Det er egentlig ganske sannsynelig at Ap vinner valget når det gjelder oppslutning, men ikke i makt og innflytelse.

På borgerlig side er det særlig Frps oppslutning som skaper hodebry. Har de ti eller 20 prosent? Med sist kommunevalg friskt i minne, er jeg for Frps del, redd det er ti prosent som er fasiten. Årsaken til at målingene spriker handler om beregningsmetoder, hvor noen vekter mot stortingsvalget, mens andre vekter mot kommunevalget.

For KrF og til dels Venstre er det for så vidt gode nyheter at Frp ligger på titallet. Det gir nemlig tro på at alle må være med for å få til et politisk skifte. Dersom Frp og Høyre skulle fått flertall alene vil gjennomslagene i eventuelle forhandlinger fort bli beskjedne for de to partiene som man egentlig ikke trenger.

Det har vært mange diskusjoner om hvor vidt KrF bør søke regjeringsmakt eller ikke. Overfor velgerne mener jeg partiledelsen står uten valg. Du kan ikke gå til valg på å sitte i opposisjon. Folk flest vil ha noe gjort, og da vil man også ha folkevalgte som faktisk sier det skal gjøre noe. Du må få valuta for stemmen din. KrF må selvsagt søke gjennomslag for sine saker. Det handler om menneskeverdet, familiepolitikken, klima, fattigdom og mye, mye mer.

Jeg tror det blir regjeringsskifte, men det blir knepent. Godt nytt år!