"Vente og se" holdningen

"Gutt 9" har lesevansker. Læreren er usikker, men hun har som annenhver lærer i Norge på 4. trinn «vente på elevens modning» som en av sine læringsstrategier hvis eleven henger etter i leseutviklingen*. "Jente 5" bor i et svært ustabilt hjem. Barnevernet er koblet inn. Men fylkesnemda mener de biologiske båndene er så viktige, at påstandene om vold om omsorgssvikt ikke får konsekvenser.

Dette er to svært vanlige scenarier. Heldigvis er det i ferd med å skje en ganske stor holdningsendring i Norge, spørsmålet er om vi prioriterer nok ressurser for å virkelig få til en faktisk endirng. I NOUen  "Rett til læring" tar man opp dette med tidlig innsats. I stedet for å vente og se, håpe på det beste, så skal man gå tidlig inn med tiltak. Det er svært viktig.

Barns første år, enten det er i livet, eller på skolen, kan være helt avgjørende for resten av livet. Skader man får i sine første leveår følger mange helt inn i fengselet som voksen. Lærevansker som ikke blir tatt tak i tidlig nok, fører ofte til at man henger såpass etter at det kan få konsekvenser for om man i det hele tatt fullfører skolen.

Selvsagt er det nyanser i dette. Jeg er ikke blant de som gir opp, eller som godtar at man sier at håpet er ute for noen av byens barn. Men fordi vi vet at det er så mye bedre og enklere når vi går inn tidlig, ja da må vi også gjøre det. I Bergen har vi heldigvis fått til en stor styrking av barnevernsbudsjettet de siste årene, og i år har vi også økt bevilgningene til PPT. Spørsmålet er likevel om vi gjør nok?

Mulig noen synes jeg roter litt når både barnevern og PPTs oppgaver omtales i samme innlegg, men dette henger sammen. Skal vi gi barn en best mulig oppvekst så må vi ta tak i begge områder. Jeg er glad at det skjer ting nasjonalt i forhold til nettopp dette med "tidlig innsats". Men det er bekymringsfullt at statlige myndigheter pålegger det nasjonale barnevernet kutt i ressursbruken. Dette skjer samtidig som at behovet øker.

Selvsagt vil barn kunne vokse av seg enkelte vansker i en læringssituasjon, og selvsagt er det enkelte barn som på tross av en svært vanskelig hjemmesituasjon klarer seg bra senere i livet. Men passivitet fra det offentliges side må ikke være en hovedstrategi når vi skal hjelpe barn og unge. Vente og se holdningen er gått ut på dato. Tidlig innsats er avgjørende.

*Kilde: NOU "Rett til læring" 2009

BT om mørkemenn

På forsiden i BT i dag skriver avisen at nestleder i KrF, Inger Lise Hansen har "skaket mørkemennene i KrF". Vanligvis lar jeg meg ikke provosere av slikt. Det er ikke uvanlig at man i mangel på respekt bruker skjellsord om mennesker man er uenig i. Men jeg hadde forventet mer av BT. Kanskje avisen kunne forklart litt hva de egentlig mener?

Hvem er disse mørkemennene? Hvordan blir man en mørkemann? Og hvorfor omtales disse med skjellsord og ikke slik man ellers omtaler meningsmotstandere?

Det er mulig BT mener at jeg er en av disse mørkemennene. Jeg er jo i mot EU og jeg vil ikke endre KrFs lover. Men er dette nok til å kvalifisere til en slik tittel? Kanskje man er mørkemann hvis man er troende? Men langt over halvparten er jo medlem av statskirken, så det er neppe nok å ha en tro. Mulig det handler om stil? Klær? Jeg tror ikke jeg har så veldig annerledes klesstil enn folk flest, mulig litt mange mørke dresser, men det hører jobben til.

Vær så snill: Ta debatten og politikken, ikke omtal folk som mørkemenn eller andre ord som er ment å vekke negative assosiasjoner. Jeg forventer mer av BT, og BT bør forvente mer av seg selv enn det de klarte i dag.

Stemmer du på splittelse?

De siste dagene har vært kaotiske for Kristelig Folkeparti. Forskjellige utspill, stort mediepress og mange sure kommentatorer har skapt et bilde av et splittet og svakt KrF. I realiteten stemmer ikke dette, men det betyr lite når vi alle får våre inntrykk av de politiske partiene gjennom media.

At KrF fortsatt er Norges nest største parti målt i antall medlemmer og at vi alltid har hatt store debatter internt er en mager trøst for oss innvidde når kaoset herjer ute i aviser og i tv reportasjer. Hele KrFs historie er preget av at koallisjoner har funnet hverandre. Dette har handlet om at det er noen likheter som er langt viktigere enn de forskjellene det alltid vil være i KrF.

Men: Hvordan man fremstår uttad er stadig viktigere. De store debattene må tas, men når program vedtas må vi ha en felles profil overfor velgerne. Det handler om trygghet og attraktivitet. Uten tillit kommer vi ikke særlig langt. Og når et lag har mye intern krangel så er det vanskelig å få vinnerfølelsen. Vi heier som regel mest på vinnerne. Akkurat nå fremstår ikke KrF som et vinnerlag.

Jeg er svært begeistret for partilederen vår. I media registrerer jeg at enkelte kommentatorer spekulerer i hvor lenge Dagfinn Høybråten(bildet) kan sitte. Det er å kaste bort tiden. Spørsmålet er ikke hvor lenge Dagfinn Høybråten kan sitte, spørsmålet er hva vi som parti skal gjøre de neste årene. Hva er det viktige oppgavene? Hvilken rolle skal KrF ha i 2010? Når oppslutningen svikter påligger det oss alle et ansvar. Jeg har delansvar for at resultatene ikke kom ved stortingsvalget når hordalendingene skulle stemme. Men jeg har ikke tenkt å trekke meg, hverken nå eller til neste år. Jeg har tenkt å ta ansvar.

KrFs politikk er uredd, solidarisk, verdiorientert og den har sitt utspring i de kristne verdiene. KrFs egenart er selve grunnen til at vi trenger et KrF. Når vi opplever at fattigdommen i Norge øker, mobbingen øker i skolen, store deler av verden lever i ekstrem fattigdom, miljøutfordringene gir oss flere klimaflyktninger og debatten om aktiv dødshjelp herjer, ja da får vi bekreftelsen på at KrF trengs i norsk politikk.

De virkelig viktige sakene, enten det handler om barns oppvekstvilkår, fattigdom eller menneskeverdet blir frontet av vår leder på en utmerket måte. Derfor synes jeg kommentatorer og andre skal avslutte lederdebatten og heller ta en politisk diskusjon. Og jeg håper at folk ute vil oppleve et mer samlet KrF i tiden frem mot kommunevalget 2011. Vi snakker ikke om et 100% enig KrF, men et parti som med felles front tar de viktige kampene. Ansvaret påligger oss alle.

Det er noen som tror at enhet og enighet er det samme, det er en feilslutning.