Hvor er visjonene?

Et land trenger ledere med visjoner. Det er ikke først og fremst tanken på gjenvalg som skal sette standarden for utformingen av et statsbudsjett. Mandatet fra velgerne har man allerede fått. Dette mandatet må brukes til å vise lederskap, evne til å prioritere det viktigste og man må gå foran. Regjeringens forslag til statsbudsjett er ingen katastrofe, og kanskje er det det som er problemet.

Det er flere grep regjeringen nå gjør som KrF helhjertet støtter. Vi er ikke tjent med at alle politiske debatter skal handle om forsøk på svartmaling. Det må være lov å gi støtte til forslag, selv om det er en annen partifarge som foreslo det. Selvsagt er det flere grep vi også er uenig i. Særlig reagerer jeg på at Bergen nok en gang får lavere vekst enn resten av landet. Men det er er altså en del bra i statsbudsjettet.

Å prioritere alt er ingen prioritering. I statsbudsjettet har man således få prioriteringer, men mange mindre påplussinger. Innsatsen på de viktigste områdene blir svak, og for de som virkelig trenger det er statsbudsjettet kaldt. De fattigste, de som sliter med rus og barnevernsbarna fikk ikke det lenge ventede løftet.

Hvor er visjonene? Hvor er evnen til å si at noe er viktigere enn noe annet?