Vi bidrar til brudd på menneskerettighetene
Hordaland Fylkeskommune arrangerte i dag sin årlige nyttårskonferanse for å diskutere utfordringer, felles oppgaver og visjoner for det nye året. Det var et imponerende oppmøte fra nesten alle kommuner, utdanningsinstitusjoner og flere viktige aktører i næringslivet. På slutten av dagen holdt Therese Jebsen fra Raftohuset i Bergen et viktig, engasjerende og gripende innlegg, ”Verden i dag – kampen for menneskerettigheter.”

Hun snakket blant annet om et ganske interessant dilemma: Dersom vi med våre investeringer og disposisjoner bidrar til å øke den økonomiske veksten til Kina og Russland, uten at vi også bidrar til å øke menneskerettighetene i de landene, så vil ferden mot en mer rettferdig verden snu. Med andre ord: Gjør vi økonomiene til to land med begrensede menneskerettigheter, for sterke, ja da vil de kunne snu den positive trenden internasjonalt. For eksempel i afrikanske land, der Kina har store olje-interesser.

Poenget med å peke på dette dilemmaet er selvsagt ikke å få næringslivet i Bergen og Norge for øvrig til å trekke ut sine investeringer i Russland og Kina. Poenget er at Norge må våge i mye større grad enn nå, å bruke enhver kanal til å påvirke disse landene i riktig retning. Jeg har en klar mistanke om at norske myndigheter elegant overser en rekke brudd på menneskerettighetene fordi man vet at en reaksjon vil kunne skade nasjonens handelsforbindelser. Etter min smak er det forkastelig og rett og slett umoralskt.

Det er mange som har hengt seg opp i at USA er verdens miljøversting. Det er vel gjerne riktig at de ligger i utslippstoppen akkurat nå. Men de store miljøutfordringene finner vi i land som Kina, India og Russland. Land som alle har en voksende økonomi og som vi vet vil øke sitt energiforbruk dramatsisk de neste 20-30 årene. For eksempel har man regnet ut at Kina vil i perioden 2002 til 2030 doble sitt energiforbruk, der 90% av energien vil komme fra fossile energikilder.

Hva har brudd på menneskerettigheter og miljøutfordringer til felles? I dette tilfellet så er det to faktorer:
-Kina og Russland
-og Norge som tier.

Mange vil nok mene at jeg har lite peiling på hva Gahr Støre og Bjørnøy(bildet) gjør i lukkede møter med kinesiske og russiske myndigheter. Det er nok en riktig observasjon. Denne kritikken dreier seg om Norges offentlige holdninger og statement som blir gitt. I andre saker har vi nemlig en helt annen offentlig profil:
- dødsstraff i USA
- atomvåpen i Iran
- sikkerhetsgjerdet i Israel
- menneskerettighetsbruddene i Nord Korea
- osv osv

Hvorfor er det slik at det er så utrolig mye lettere å holde en høy offentlig kritisk profil i disse sakene, men ikke i saker som angår våre handelspartnere Russland og Kina? Svaret sier dessverre seg selv.