Krigen i Georgia ser ut til å være over, selv om
fredsavtalen virker noe spesiell, så er det svært gledelig for sivilbefolkningen at Russlands brutale angrep er stoppet.
Georgia har en lang historie med krig og er vant med å forsvare seg, men det er utvilsomt ganske håpløst i møte med en stormakt som Russland. Vi kan være glad vi har NATO.
Det ville ikke vært mye Norge kunne gjort dersom Russland bestemte seg for å gjøre noe lignende mot Norge som de gjorde mot Georgia, men takket være vår alliansetilknytting ville våre allierte ganske raskt kunne gått inn med militær makt og reddet Norge ut av en knipe. Det er sånn sett ikke rart at Georgia lenge har ønsket medlemskap i NATO. Men Norge må ikke tro at vi kan kutte i eget forsvar og samtidig forvente at alle våre fremtidige sikkerhetsutfordringer skal løses.
Den svært kortvarige krigen i Georgia må få konsekvenser for Norge. Først og fremst må bevilgningene økes.
Forsvaret får for hvert år som går mindre penger. Dette skyldes i all hovedsak at Stortinget lar vær å regulere fullt ut den prisvekst forsvaret får hvert år. I tillegg må vi i større grad være villig til å delta
internasjonalt.
Norges vegring for å sende soldater må opphøre. Vi kan ikke forvente å få hjelp selv en gang i fremtiden, hvis vi ikke kan bidra nå.
Å ha et oppgående forsvar handler om mer enn å kunne forsvare seg. Fredsbevarende styrker kan i mange situasjoner være den beste bistanden vi kan gi et ustabilt land i oppbygningsfasen. Uten starte en diskusjon om Irak og Afghanistan, er det ingen tvil om at de fredsbevarende styrkene gjør en svært viktig jobb for sivilbefolkningen.
De aller fleste partiene på Stortinget har en ansvarlig forsvars- og utenrikspolitikk. Med unntak av
SV og
Rødt vil de fleste partier ivareta de internasjonale forpliktelsene, noe som er veldig bra. Men
det må mer enn bare velvilje til. Det må også komme penger, en god del mer enn i dag.