31. jan. 2013

Minipartienes forklaringsproblem


Hva kan det nystartede partiet De kristne gi velgerne som ikke man får hos Kristelig Folkeparti? Kan Miljøpartiet De Grønne redde Lofoten i motsetning til SV? Kan Piratpartiet forsvare oss mot Datalagringsdirektivet bedre enn Frp?

"I Lituaen har vi like mange presidentkandidater og politiske partier som vi har innbyggere."
Våren 2004 var jeg på studietur i Lituaen. Vi skulle både se på norsk utviklingshjelp og det politiske systemet. En av politikerne vi møtte prøvde å forklare oss de ulike politiske retningene. Jeg spurte hva som var KrFs søsterparti. Jeg som trodde vi slet med to-tre minipartier skjønte raskt at de hadde det langt mer krevende.

Norge har heldigvis hverken det amerikanske systemet med kun to rådende partier og vi har heller ikke noe Litauisk problem med enorm oppblomstring. Men det må likevel kommenteres. I Hordaland blir jeg ofte spurt om mitt syn på at vi har fått et nytt parti som vil konkurrere med Kristelig Folkeparti om verdibevisste velgere. Uten at jeg ønsker å oppfattes arrogant må jeg nok si at det ikke bekymrer meg veldig, men irriterende er det.

Det er gjort mange forsøk gjennom tidene på å lage konkurrerende alternativ. Felles for de alle er at det har endt opp med minimalt med oppslutning. Folk flest vil nemlig stemme på noe som gir håp om å kunne påvirke landet eller kommunens kurs. Noen få lar seg likevel friste til å stemme på det de kanskje oppfatter som mer kompromissløst og ekte. Det triste er at man i mange tilfeller egentlig bare er med og ødelegger for de samfunnsendringer en selv ønsker.

I 2005 mistet tidligere partileder i KrF, Valgerd Svarstad Haugland stortingsplassen sin. At hun både var profilert som kulturminister og kontantstøttens mor var ikke nok for å få et mandat fra Akershus. Nå er valgordningen selvsagt noe mer kompleks, men la oss se på noen tall. KrF fikk ved det valget 11.212 stemmer og mistet mandatet. Senterpartiet fikk 11.328 stemmer og utjevningsmandat. Altså en forskjell i stemmer på 116. Kristent Samlingsparti fikk 242 stemmer i samme fylke. Jeg tviler på at disse 242 ønsket å vippe ut Valgerd til fordel for Åslaug Haga som ga rødgrønn regjering.

Dette kan skje også i årets valg. I Hordaland kan Miljøpartiet De Grønne ødelegge for Venstre slik at ingen av dem kommer inn. De kristne kan muligens også ødelegge for et andre mandat for KrF i Hordaland hvor partileder Hareide står på førsteplass. Da blir spørsmålet: Skal vi slå hverandre i hjel eller skal vi ta de faktiske motstanderne? Det er ikke Venstre som vil borre i Lofoten, det er det Ap, Høyre og Frp som vil. Men minipartiene kan ende opp med å ta ut Venstres mandater.


FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

30. jan. 2013

Vi trenger ikke avlyse valget


Bruk CAPS LOCK! Skrik det ut! Kjør hovedinnslag! Høyre og KrF har ikke et felles politisk program! Ap og Sp har ulike syn! SV har valgt andre profilsaker enn samarbeispartnerne! Splid? Borgerlig kaos? Manglende avklaringer? Bråk? NEI.

Nei, slapp av. Det gjelder deg ja. Ta det rolig. Vi har ikke enpartisystem. Ei heller har vi kun to partier i Norge. Vi har syv partier på Stortinget. Vi har fortsatt 19 fylker med ulike geografiske vurderinger. Det skal være slik. Det er bra. Det har alltid vært slik.

Selvsagt skal de rødgrønne kunne diskutere EØS. Selvsagt skal KrF gå i strupen på FrPs alkoholpolitikk. Så skal velgerne avgjøre størrelse. Etter valget vil størrelsen få betydning for gjennomslag. Det er ikke uforutsigbart selv om ikke enkelte journalister på forhånd kan gi oss utfallet av alle forhandlinger. Vi trenger ikke avlyse valget.

Selv sitter jeg i KrFs redaksjonskomite for valgprogrammet. Jeg garanterer mange saker hvor KrF viser helt andre løsninger enn alle våre mulige samarbeidspartnere. Hvorfor skal folk ellers stemme KrF?
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

4. jan. 2013

Ap vinner, men taper valget?


De fleste meningsmålinger viser et bredt borgerlig flertall. Hele 2012 var sånn og lite tyder på at det vil forandre seg stort i 2013. I hvert fall ikke med det første. Vi vet at svært mange bestemmer seg for valg av parti i valgkampen, ja mange inne i selve valgurnen. Det er ingen grunn til å ta noen seier på forhånd, verken for dagens regjeringen eller opposisjonen. Jeg tror vi får ny regjering, men det blir knepent.

Arbeiderpartiet har et imponernede valgkampapparat. I grunn er det underlig hvordan de kan få fagbevegelsen så lojalt på plass i hver valgkamp. På stands, i reklamebannere, i tv-debatter og i avisene vil vi se langt flere enn Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte uttale seg til fordel for statsministerens parti. Ingen andre partier har et så stort og lojalt valgkampkorps. I tillegg handler dette om penger, mye penger. Til tross for redervennene til Høyre, vil Arbeiderpartiet ha det klart største valgkampbudsjettet.

Etter mange år i regjering er det i prinsippet enklest for utfordreren. Hun har mindre å forsvare og mange ønsker forandringer for forandringens skyld. Samtidig går det bra i Norge og det er lite økonomisk å klage på, noe som i mange andre land har vært viktige årsaker til politiske skifter. Men du vinner aldri et valg på hva du har gjort, det er hva som skal skje som gir stemmer.

Mange målinger viser at regjeringspartiene manlger åtte til ti prosentpoeng for å få flertall. Kanskje er det reelle tallet lavere, litt avhengig av fordelingene mellom fylkene og hvilke partier som kommer over sperregrensen. Jeg har ingen tro på at Arbeiderpartiet klarer dette alene, de er avhengig av at både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti løfter seg. Med Senterpartiets superlojale bønder er det neppe noen grunn til å frykte sperregrensen, men at de skal løfte seg noe særlig utover det er neppe realistisk. I hvert fall ikke med Liv Signe Navarsete som leder.

Audun Lysbakken jobber utrettelig for å løfte partiet. Tallene viser i følge Lysbakken selv en positiv trend for partiet de siste fem månendene. Det står i sterk motstrid til det mange spådde. Det er langt mer sannsynelig å se SV over enn under sperregrensen i september. Men igjen er jo ikke det nok. Med et skjerpet Arbeiderparti og de to samarbeidespartnerne over sperregrensen vil det bli jevnere mellom blokkene, men ikke nok til å forhindre Erna Solberg i å bli statsminister. Det er egentlig ganske sannsynelig at Ap vinner valget når det gjelder oppslutning, men ikke i makt og innflytelse.

På borgerlig side er det særlig Frps oppslutning som skaper hodebry. Har de ti eller 20 prosent? Med sist kommunevalg friskt i minne, er jeg for Frps del, redd det er ti prosent som er fasiten. Årsaken til at målingene spriker handler om beregningsmetoder, hvor noen vekter mot stortingsvalget, mens andre vekter mot kommunevalget.

For KrF og til dels Venstre er det for så vidt gode nyheter at Frp ligger på titallet. Det gir nemlig tro på at alle må være med for å få til et politisk skifte. Dersom Frp og Høyre skulle fått flertall alene vil gjennomslagene i eventuelle forhandlinger fort bli beskjedne for de to partiene som man egentlig ikke trenger.

Det har vært mange diskusjoner om hvor vidt KrF bør søke regjeringsmakt eller ikke. Overfor velgerne mener jeg partiledelsen står uten valg. Du kan ikke gå til valg på å sitte i opposisjon. Folk flest vil ha noe gjort, og da vil man også ha folkevalgte som faktisk sier det skal gjøre noe. Du må få valuta for stemmen din. KrF må selvsagt søke gjennomslag for sine saker. Det handler om menneskeverdet, familiepolitikken, klima, fattigdom og mye, mye mer.

Jeg tror det blir regjeringsskifte, men det blir knepent. Godt nytt år!
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft