30. juni 2010

Bærekraftig skolestruktur


I dag hadde jeg gleden av å få legge frem byrådets høringsutkast til ny skolebruksplan. Med glede mener jeg at det er kjekt å få fremvise prioriteringer. Byrådet vil nemlig bruke pengene på innholdet i skolen. Bergens 30.000 elever fortjener Norges beste skole.

På en måte kunne jeg vel ønsket å få legge frem en liste over feks 10 nye skoler. Men det er ikke bærekraftig. Bergen trenger ikke flere skoler, Bergen trenger færre. Vi har i dag 92 grunnskoler, og har med det lavere antall elever enn de andre storbyene, Stavanger, Trondheim og Oslo.

Mange skoler betyr mange utgiftsposter. Det er selvsagt ingen glede i å legge ned skoler, men ungene fortjener prioriteringer. Å prioritere alt blir det samme som å ikke prioritere noe. For byrådets del er det viktigere å prioritere innholdet og et godt inneklima, fremfor mange bygg.

Sammenligner vi Bergen med de andre storbyene, så ser vi også at vi bygger veldig stort. Derfor foreslår byrådet å redusere arealene på nye skoler med 7%. Da vil vi ligge på nivå med de andre byene, og vi  vil sikre en langt mer fornuftig økonomi.

Les mer om skolebruksplanen her!
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

29. juni 2010

Likhetsskolen


Kåring av Årets lærer, private gaver og levekårsfordeling av lærerressurser er tre saker som det siste året har skapt stor debatt i Bergensskolen. Kanskje er det "Likhetsskolen" som nå står for fall. Jeg ønsker meg en skole som gir like muligheter, ikke likhet.

I fordelingen av kommunale ressurser til skolene, er det en mindre andel som prioriteres ut i fra levekår. Det betyr at noen skoler får noe ekstra fordi de er plassert i områder med større sosiale utfordringer enn andre. Er det urettferdig? Vel - jeg ønsker å forsterke disse forskjellene. Fremtidens skole må i større grad evne å møte de særskilte utfordringene hvis vi skal klare å skape en god skole for alle. Jeg synes det ligger mye i begrepet "det er ingenting som er mer urettferdig enn å behandle alle likt".

Det synes som om norsk skoledebatt er preget av mye misunnelse. Noen synes det er urettferdig at vi forfordeler skoler i områder med ekstra utfordringer, andre synes det er urettferdig at skoler tar i mot private gaver. Vel jeg er opptatt av to ting:
- vi må gjøre alt vi kan for å få en best mulig skole
- lovverket skal følges

For en tid tilbake ble det mye støy da det kom frem at vi hadde et forslag om kåring av årets lærer, selv hadde jeg ikke konkludert, men Utdanningsforbundet kjørte en voldsom debatt i media. BT hev seg på med sine råd på lederplass. Mens man i alle andre sektorer løfter frem de gode historiene, var man i skolen livredd for å gjøre noe lignende. I den, som i debatten om private gaver, blir jeg bare mer og mer overbevist om at det er riktig å gjøre noe.

Alt har nyanser, og mye rett kan gjøres på en feil måte. Selvsagt må både kåringer og økonomihåndtering gjøres på en god måte for de innvolverte, men la oss ikke gå vekk i en ideologisk forestilling om absolutt likhet. Det gagner ikke elevene.

I stedet for å kritisere at noen får det til, at noen blir fremhevet for sin flotte innsats og at noen klarer å øke handlingsrommet, frem forslag på tiltak som kan bedre norsk skole.
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

28. juni 2010

Private gaver


En rekke fotballbaner, kultursatsinger, skoleturer og byutviklingsprosjekt har private gaver som hovedfinansiering. Til tider ganske krevende for kommunen, gavene kan føre til økte driftsutgifter for kommunen og at enkelte prosjekter "sniker i køen" som følge av det private initiativ. Samtidig er vi veldig glade for at flere vil bidra til en positiv samfunnsutvikling.

Det blir således et dilemma. Skal man si nei til gaver? Med noen gitte forutsetninger vil de fleste sektorer ut i fra dagens lovverk kunne ta i mot gaver. Det var også en vurdering som ble gjort når spørsmålet om en gave til Haukeland skole kom opp. Etter bestilling fra kommunal direktøren gjorde vår fagavdeling en vurdering av den saken som BT på førstesiden i dag omtaler.

Ja det er utfordrende. Noen vil hevde at dette skjer pga svake budsjetter. Det er jeg selvsagt uenig i. De siste årene har det vært en voldsom oppbudsjettering, det viser også tallene for lærertetthet. Samtidig har mange skole krevende budsjetter. Barn med spesielle behov, nedgang i elevtall og sykefravær kan være faktorer som påvirker budsjettet negativt.

I en situasjon hvor det ikke flommer over av offentlige midler kan vi få flere krevende saker. Staten strammer inn og kommunene må holde sine budsjetter for å sikre at vi også i fremtiden kan tilby gode tjenester til innbyggerne. Jeg synes dette er utfordrende, men vi må selvsagt forholde oss til de lover som gjelder. Kanskje bør statsråden se gjennom lovverket?
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

15. juni 2010

Vuvuzelaer i #Bergensskolen


I årets VM har vi hørt mye om supporternes støyende bruk av Vuvuzela, et slags instrument som lager summelyd. Men det er ikke bare i VM vi har store utfordringer med støy. I følge Tidsbruksutvalget går 10% av timene i norsk skole med til å takle bråk og uro. Det betyr at 1 år av vår 10 årige grunnskole rotes vekk.

I VM er dette litt sjarmerende, selv om mange også har krevd forbud. Men i norsk skole er det svært lite sjarmerende at våre lærere bruker 1 år på elementer som ikke gir bedre læringsresultater eller bedre læringsmiljø.

Vi gjør en rekke grep for å møte de utfordringer tidsbrukutvalget peker på. Ny ledelsemodell, sentralt ordensreglement, stor satsing mot mobbing og økt samarbeid mellom skole og hjem. Vi skal få fjernet vuvuzelaene i Bergensskolen, men ikke i VM.
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

Dyre skolebygg


Tendensen er klar; Bergen bruker stadig mer på skolebygg, og fremtidens skolebudsjetter kan helt eller delvis bli spist opp av kapitalkostnader knyttet til nybygg og vedlikehold. Med flere eldre og økende helsebehov er det ingen grunn til å tro at skolebudsjettene kan få tilført friske midler fra andre sektorer. Kommuneøkonomien ser heller ikke ut til å bli særlige bedre, tvert i mot blir storbyene straffet.

Vi vet at kvaliteten i norsk skole handler lite om antall bygg, størrelsen på byggene og plasseringen. Samtidig må vi ha nærskoler, det må være et godt inneklima og vi trenger praktiske løsninger. Innenfor disse to forutsetningene skal fremtidens skole skapes.

At alt skal være som det alltid har vært er ikke bærekraftig. En slik utvikling vil i verste fall føre til at vi ikke har råd til innholdet i skolen. Det er heller ikke rettferdig. Mange av de nye boområdene vil mangle skoler, mens noen få vil gå på skoler med mye ledig plass.

I slutten av denne måneden legger vi frem en skolebruksplan som skal ta for seg fremtidens skole i Bergen. Poenget er ikke å spare penger, ei heller å snu opp ned på alt. Poenget er å ta de nødvendige valgene som sikrer best mulig kvalitet i Bergensskolen. At noen allerede nå sier nei til alle endringer er grovt urettferdig overfor de mange tusen barn som går i Bergensskolen. Barna fortjener bedre.
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

10. juni 2010

Evnen til å prioritere


I dagens BT går Aps Pål Hafstad Thorsen ut og avviser at partiet vil støtte endringer i Bergens skolestruktur. Debatten om Bergensskolen minner en del om helsedebatten i disse dager. Hvis man ikke vil prioritere det viktigste, risikerer man å forsømme det viktigste pga handlingslammelse. Når politikken preges av handlingslammelse har vi bare tapere.

Det er mye jeg ikke liker med prioriteringsdebatten som går i VG disse dagene. Den mangler både nyanser og en større sammenheng. Men debatten er nødvendig. Å prioritere alt er det samme som å ikke prioritere noe som helst. I helsedebatten bør vi ta med oss behovet for forebygging, og i skolestrukturdebatten må vi evne å tenke mer fleksibelt. Behovene i dag vil ikke være de samme om 10-20 år.

Pål Thorsen i Ap er en svært dyktig politiker, inni mellom linjene i dagens avis har han også noen poenger jeg er enig i. Vi skal huske at prognoser forandrer seg og det er klart at vi trenger nærskoler. Problemet i Bergen er likevel følgende:
- mange skoler har ledig kapasitet (i følge BT, nesten 4000 plasser)
- vedlikeholdsetterslepet er stort, byggøkonomien kan knekke hele skolebudsjettet
- folk flytter, men skolene har blitt værende

Bergensskolen skal bli bedre, da må vi bruke mer penger på innholdet og ikke på bygg. Folk flytter, det må også skolene gjøre. Det nytter ikke å ha en skolestruktur som er tilpasset 70 tallets bomønster.

Det handler om evnen til å prioritere. Jeg vil prioritere fremtidens skole.
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

9. juni 2010

Endelig er barnehagen åpen igjen!


Alle er sånn passe misfornøyd. Sånn skal det være etter en streik. Både i omfang og lengde er streiken historisk, nå er mange svært glad for at den er over. For min del betyr det at vi kommer i gang igjen med mye viktig arbeid, og ikke minst: mini kan endelig gå i barnehagen igjen! Både han og jeg var litt lei av streiken.

Problemet med streik i offentlig sektor er at den først og fremst rammer en uskyldig tredjepart. Mange har de to siste ukene lidd under mangel på viktige samfunnstjenester. Kanskje er det behov for en debatt om virkemidler.

Det er vanskelig å kommentere resultatet av streiken. De fleste partene er opptatt av å fremstille seg selv som vinner. Jeg for min del mener vi kan slå fast at KS har gjort en god jobb på vegne av kommunene og jeg tror de fleste på arbeidsgiversiden er lettet over at man har holdt seg innenfor rammen. Det er også bra for det lokale selvstyret at en andel skal fordeles lokalt. Man vet best lokalt hvor skoen trykker.

I morgen er det full drift ved kommunens enheter, bosset blir hentet og vi skal feire at vi unngikk permitteringer.
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

8. juni 2010

Vanskelig barneoppdragelse


I følge VG vil 7 av 10 ha hjelp til å oppdra barna. I Bergen har vi flere foreldreveildningstilbud. COPE som er det nyeste tiltaket har visst seg å være svært populært. Halvparten av førsteklasseforeldrene i Laksevåg meldte seg på kurset. Bør vi ha flere offentlige tilbud?

Jeg er grunnleggende for alt som kan styrke familien, men å gjøre  det obligatorisk slik nesten 1 av 5 i undersøkelsen støtter, det er å gå for langt. Vi trenger ingen statlig sertifiseringsordning av foreldre, men vi kan absolutt ha flere tilbud til foreldre som ønsker hjelp.

Barnevernet og PPT har i mange år drevet med foreldreveiledning. Mange kjenner gjerne ICDP som gir gode resultater. Forhåpentligvis vil Bergen kommune etterhvert kunne tilby noe til alle  foreldre i alle bydeler. Barneoppdragelse er krevende.


PS! Nå sover mini på kontoret. Håper streiken snart er over!
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

5. juni 2010

Skolestruktur - viktig og helt meningsløst


Få temaer engasjerer mer, men trolig er det også det minst viktige i skoledebatten. Skolestørrelse, plassering og type bygg har liten eller ingen betydning for resultatene og læringsmiljøet. Men det betyr masse for økonomien, og det er mange følelser knyttet til skolestruktur.

Vi skal ta både økonomi og følelser på alvor. Noen følelser er også velbegrunnet, men da ikke i resultater og læringsmiljø. Skolen kan selvsagt ha stor betydning for nærmiljøet, det er også en verdi som må tas med når vi skal diskutere skolestruktur. For økonomiens del betyr det mye hvor mange bygg vi har, og hvilken stand byggene er i. I verste fall kan stort vedlikeholdsetterslep knekke hele kommuneøkonomien.

I dagens BT kan vi lese at det er stor overkapasitet i Bergensskolen. Samtidig trenger vi noen nye skoler. Enkelt kan vi si at folk har flyttet uten at skolene har gjort det samme. Det er ikke bærekraftig å bare bygge nye skoler. I prinsippet kan vi ikke bygge nye skoler uten at noen andre arealer omdisponeres. Vi ønsker selvsagt å ha skoler der folk bor, det er lite ønskelig at 6 åringer skal ta buss på tvers av kommunen for å komme på skolen.

I tillegg til skolenedleggelser, kan man tenke seg oppveksttun, hvor det etableres en barnehage som drives sammen med skolen. Kanskje bør man også vurdere sammenslåinger for å sikre et større faglig miljø for lærerne. I noen tilfeller bør man gjerne gjøre noe midlertidig. Prognosene forandrer seg. Overkapasitet i dag kan bli til underkapasitet om 5 år.

Ca 30. juni skal vi legge frem skolebruksplanen for Bergensskolen. Kanskje mitt viktigste, og minst viktige dokument. Viktig fordi det handler om økonomi og hvor fremtidens skoler skal plasseres, lite viktig fordi det ikke gir oss bedre faglige resultater eller læringsmiljø. Skolestruktur blir således kun et virkemiddel, og ikke et mål. Forhåpentligvis kan vi også få en slik debatt. En debatt hvor vi tør å ta grepene, som igjen muliggjør satsing på innhold, slik at Bergensskolen blir Norges beste skole.
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft

1. juni 2010

Tvangsflytting av elever


OBS! Lang bloggpost!

Når mobbeepisoder omtales i media, hører vi ofte påstander om at man skjermer mobberen og indirekte tvinger offeret til å flytte. Jeg kan godt forstå at noen opplever det slik. I mange tilfeller har norsk skole forsømt sin oppgave i etterkant av at mobbing er blitt avdekket. Samtidig trenger denne debatten noen oppklaringer og forklaringer.
I opplæringsloven § 8-1 står det: 
Grunnskoleelevane har rett til å gå på den skolen som ligg nærast eller ved den skolen i nærmiljøet som dei soknar til. Kommunen kan gi forskrifter om kva for skole dei ulike områda i kommunen soknar til. Kravet i § 38 første leddet bokstav c i forvaltningslova om kunngjering i Norsk Lovtidend gjeld ikkje.  


Etter søknad kan eleven takast inn på annan skole enn den eleven soknar til.  


Når omsynet til dei andre elevane tilseier det, kan ein elev i særlege tilfelle flyttast til ein annan skole enn den skolen eleven har rett til å gå på etter første leddet. Før det blir gjort vedtak om å flytte ein elev, skal ein ha prøvd andre tiltak. Når det er nødvendig, kan eleven flyttast til ein skole utanfor kommunen, men ikkje slik at eleven må flytte ut av heimen eller at skoleskyssen blir uforsvarleg lang. 
Loven sier altså at vi kan tvangsflytte, men dette er i særlige tilfeller, man skal ha prøvd andre tiltak og flyttingen skal ikke være for lang rent avstandsmessig.

I Bergen kjenner vi til et slikt tilfelle, men dette er noen år siden. Enkelte gir i media uttrykk for at alle, eller mange av mobbesakene burde vært løst med flytting av mobberen. Det er det god grunn til å protestere på. Her er noen av de:
  1. Flytter vi problemet eller løser vi det? Med mindre det er snakk om tvangsflytting til en av spesialskolene, er det god grunn til å stille spørsmålstegn ved effekten av en tvangsflytting. Det er heller ingen skoler som ønsker seg flere problemer, således kan man spørre seg om velkomsten for et barn som er tvangsflyttet blir særlig god. Ved tvangsflytting til en spesialskole skal man ha en svært alvorlig sak.

  2. Mobbing forekommer ofte i grupper, eller i det minste av flere personer. Skal man da flytte hele grupper? I grove tilfeller har vi også hørt om hele klasser, det er lite som taler for at det da ville vært fornuftig å flytte hele klassen.

  3. Ingen barn må gis opp. Hva gjør vi med en 10 år gammel jente hvis vi kaster henne ut av sin nærskole? Gir vi henne opp? For de fleste barn er det mulig å sette inn andre tiltak.

  4. Mange barn skifter uansett skole. De færreste går på samme skole i 10 år. Det vil således være et skifte for mange etter 7. klasse og etter 10. klasse. Elever som går i disse klassene har nok lite på et bytte bare et halvår før de likevel skal over i ny skole.
     
  5. Arenaene for mobbing har forandret seg. Det er ikke slik at all mobbing forekommer til og fra skolen, og/eller i skolegården. Mye av mobbingen går også igjen på facebook, msn og i andre sosiale medier. Denne mobbingen er i prinsippet ikke avhengig av hvilken skole man går på, men handler mer om nettverk. Disse nettverkene kan ikke flyttes, de eksisterer uavhengig voksnes vedtak.
I denne debatten er det lett å gå seg bort i enkelthendelser, men kampen mot mobbing krever både en mer grunnleggende refleksjon og et langt mer systematisk arbeid. Hva er mobbing? Hvorfor forekommer mobbing? Hvem mobber? Hvordan kan vi forebygge mobbing? Hvem er ansvarlig?

Professor Dan Olweus har publisert en rekke artikler som svarer på mye av dette. Se gjerne: olweus.no I flere av antimobbeprogrammene er mange nøye med å definere begrepene, slik at elever, lærere og foreldre har samme forståelse. Dette er viktig, målene vi kjemper mot bør være mest mulig definerte.


Mistrivsel og mobbing må møtes offensivt av skolen, foreldrene og av kommunen. Når mobbingen inntar nye arenaer, ja da må vi være til stede på disse. På samme måte som vi har voksne med gule vester i skolegården, må vi også ha gule vester på facebook. Det handler ikke om overvåking, men om tilstedeværelse.

I følge opplæringsloven skal andre tiltak være prøvd før man vurderer tvangsflytting. Her er det nok grunn til å tro at vi ikke bruker nok av verktøyene som allerede finnes. I tillegg til det systematiske med programmer og holdningskampanjer, kan man når episoder oppstår, ta i bruk en rekke verktøy. Megling, bruk av politiet, klasseoverflytting, ekstra voksenressurser, tidsbegrenset utvisning og bruk av ulike fagpersoner fra for eksempel barnevernet og PPT.


Bergen kommune har ingen bevisst politikk på å tvangsflytte mobbere. Det er verken forsvarlig, ønskelig eller hensiktsmessig. I grove enkeltsaker vurderes dette, men vi har hatt få slike saker og det håper jeg også vil være fasiten for fremtiden. 

Det er nok en del historier med elever som frivillig har flyttet skole. At dette gjøres pga utrygghet er svært alvorlig. Men husk at vi har fritt skolevalg. Du kan velge den skolen du selv vil gå på. At noen velger å bytte er således i tråd med de ordninger vi allerede har. MEN: Ingen elever skal måtte bytte skole for å unngå mobbing. At det har skjedd er sterkt beklagelig og noe som må tas svært alvorlig.
FR Kommunikasjonssjef Skaperkraft