Likhetsskolen

Kåring av Årets lærer, private gaver og levekårsfordeling av lærerressurser er tre saker som det siste året har skapt stor debatt i Bergensskolen. Kanskje er det "Likhetsskolen" som nå står for fall. Jeg ønsker meg en skole som gir like muligheter, ikke likhet.

I fordelingen av kommunale ressurser til skolene, er det en mindre andel som prioriteres ut i fra levekår. Det betyr at noen skoler får noe ekstra fordi de er plassert i områder med større sosiale utfordringer enn andre. Er det urettferdig? Vel - jeg ønsker å forsterke disse forskjellene. Fremtidens skole må i større grad evne å møte de særskilte utfordringene hvis vi skal klare å skape en god skole for alle. Jeg synes det ligger mye i begrepet "det er ingenting som er mer urettferdig enn å behandle alle likt".

Det synes som om norsk skoledebatt er preget av mye misunnelse. Noen synes det er urettferdig at vi forfordeler skoler i områder med ekstra utfordringer, andre synes det er urettferdig at skoler tar i mot private gaver. Vel jeg er opptatt av to ting:
- vi må gjøre alt vi kan for å få en best mulig skole
- lovverket skal følges

For en tid tilbake ble det mye støy da det kom frem at vi hadde et forslag om kåring av årets lærer, selv hadde jeg ikke konkludert, men Utdanningsforbundet kjørte en voldsom debatt i media. BT hev seg på med sine råd på lederplass. Mens man i alle andre sektorer løfter frem de gode historiene, var man i skolen livredd for å gjøre noe lignende. I den, som i debatten om private gaver, blir jeg bare mer og mer overbevist om at det er riktig å gjøre noe.

Alt har nyanser, og mye rett kan gjøres på en feil måte. Selvsagt må både kåringer og økonomihåndtering gjøres på en god måte for de innvolverte, men la oss ikke gå vekk i en ideologisk forestilling om absolutt likhet. Det gagner ikke elevene.

I stedet for å kritisere at noen får det til, at noen blir fremhevet for sin flotte innsats og at noen klarer å øke handlingsrommet, frem forslag på tiltak som kan bedre norsk skole.