Evnen til å prioritere

I dagens BT går Aps Pål Hafstad Thorsen ut og avviser at partiet vil støtte endringer i Bergens skolestruktur. Debatten om Bergensskolen minner en del om helsedebatten i disse dager. Hvis man ikke vil prioritere det viktigste, risikerer man å forsømme det viktigste pga handlingslammelse. Når politikken preges av handlingslammelse har vi bare tapere.

Det er mye jeg ikke liker med prioriteringsdebatten som går i VG disse dagene. Den mangler både nyanser og en større sammenheng. Men debatten er nødvendig. Å prioritere alt er det samme som å ikke prioritere noe som helst. I helsedebatten bør vi ta med oss behovet for forebygging, og i skolestrukturdebatten må vi evne å tenke mer fleksibelt. Behovene i dag vil ikke være de samme om 10-20 år.

Pål Thorsen i Ap er en svært dyktig politiker, inni mellom linjene i dagens avis har han også noen poenger jeg er enig i. Vi skal huske at prognoser forandrer seg og det er klart at vi trenger nærskoler. Problemet i Bergen er likevel følgende:
- mange skoler har ledig kapasitet (i følge BT, nesten 4000 plasser)
- vedlikeholdsetterslepet er stort, byggøkonomien kan knekke hele skolebudsjettet
- folk flytter, men skolene har blitt værende

Bergensskolen skal bli bedre, da må vi bruke mer penger på innholdet og ikke på bygg. Folk flytter, det må også skolene gjøre. Det nytter ikke å ha en skolestruktur som er tilpasset 70 tallets bomønster.

Det handler om evnen til å prioritere. Jeg vil prioritere fremtidens skole.