Tvangsflytting av elever

OBS! Lang bloggpost!

Når mobbeepisoder omtales i media, hører vi ofte påstander om at man skjermer mobberen og indirekte tvinger offeret til å flytte. Jeg kan godt forstå at noen opplever det slik. I mange tilfeller har norsk skole forsømt sin oppgave i etterkant av at mobbing er blitt avdekket. Samtidig trenger denne debatten noen oppklaringer og forklaringer.

I opplæringsloven § 8-1 står det: 

Grunnskoleelevane har rett til å gå på den skolen som ligg nærast eller ved den skolen i nærmiljøet som dei soknar til. Kommunen kan gi forskrifter om kva for skole dei ulike områda i kommunen soknar til. Kravet i § 38 første leddet bokstav c i forvaltningslova om kunngjering i Norsk Lovtidend gjeld ikkje.  


Etter søknad kan eleven takast inn på annan skole enn den eleven soknar til.  


Når omsynet til dei andre elevane tilseier det, kan ein elev i særlege tilfelle flyttast til ein annan skole enn den skolen eleven har rett til å gå på etter første leddet. Før det blir gjort vedtak om å flytte ein elev, skal ein ha prøvd andre tiltak. Når det er nødvendig, kan eleven flyttast til ein skole utanfor kommunen, men ikkje slik at eleven må flytte ut av heimen eller at skoleskyssen blir uforsvarleg lang. 

Loven sier altså at vi kan tvangsflytte, men dette er i særlige tilfeller, man skal ha prøvd andre tiltak og flyttingen skal ikke være for lang rent avstandsmessig.

I Bergen kjenner vi til et slikt tilfelle, men dette er noen år siden. Enkelte gir i media uttrykk for at alle, eller mange av mobbesakene burde vært løst med flytting av mobberen. Det er det god grunn til å protestere på. Her er noen av de:

1. Flytter vi problemet eller løser vi det? Med mindre det er snakk om tvangsflytting til en av spesialskolene, er det god grunn til å stille spørsmålstegn ved effekten av en tvangsflytting. Det er heller ingen skoler som ønsker seg flere problemer, således kan man spørre seg om velkomsten for et barn som er tvangsflyttet blir særlig god. Ved tvangsflytting til en spesialskole skal man ha en svært alvorlig sak.
   
   
2. Mobbing forekommer ofte i grupper, eller i det minste av flere personer. Skal man da flytte hele grupper? I grove tilfeller har vi også hørt om hele klasser, det er lite som taler for at det da ville vært fornuftig å flytte hele klassen.
   
   
3. Ingen barn må gis opp. Hva gjør vi med en 10 år gammel jente hvis vi kaster henne ut av sin nærskole? Gir vi henne opp? For de fleste barn er det mulig å sette inn andre tiltak.
   
   
4. Mange barn skifter uansett skole. De færreste går på samme skole i 10 år. Det vil således være et skifte for mange etter 7. klasse og etter 10. klasse. Elever som går i disse klassene har nok lite på et bytte bare et halvår før de likevel skal over i ny skole.
    
5. Arenaene for mobbing har forandret seg. Det er ikke slik at all mobbing forekommer til og fra skolen, og/eller i skolegården. Mye av mobbingen går også igjen på facebook, msn og i andre sosiale medier. Denne mobbingen er i prinsippet ikke avhengig av hvilken skole man går på, men handler mer om nettverk. Disse nettverkene kan ikke flyttes, de eksisterer uavhengig voksnes vedtak.

I denne debatten er det lett å gå seg bort i enkelthendelser, men kampen mot mobbing krever både en mer grunnleggende refleksjon og et langt mer systematisk arbeid. Hva er mobbing? Hvorfor forekommer mobbing? Hvem mobber? Hvordan kan vi forebygge mobbing? Hvem er ansvarlig?

Professor Dan Olweus har publisert en rekke artikler som svarer på mye av dette. Se gjerne: olweus.no I flere av antimobbeprogrammene er mange nøye med å definere begrepene, slik at elever, lærere og foreldre har samme forståelse. Dette er viktig, målene vi kjemper mot bør være mest mulig definerte.

Mistrivsel og mobbing må møtes offensivt av skolen, foreldrene og av kommunen. Når mobbingen inntar nye arenaer, ja da må vi være til stede på disse. På samme måte som vi har voksne med gule vester i skolegården, må vi også ha gule vester på facebook. Det handler ikke om overvåking, men om tilstedeværelse.

I følge opplæringsloven skal andre tiltak være prøvd før man vurderer tvangsflytting. Her er det nok grunn til å tro at vi ikke bruker nok av verktøyene som allerede finnes. I tillegg til det systematiske med programmer og holdningskampanjer, kan man når episoder oppstår, ta i bruk en rekke verktøy. Megling, bruk av politiet, klasseoverflytting, ekstra voksenressurser, tidsbegrenset utvisning og bruk av ulike fagpersoner fra for eksempel barnevernet og PPT.

Bergen kommune har ingen bevisst politikk på å tvangsflytte mobbere. Det er verken forsvarlig, ønskelig eller hensiktsmessig. I grove enkeltsaker vurderes dette, men vi har hatt få slike saker og det håper jeg også vil være fasiten for fremtiden. 

Det er nok en del historier med elever som frivillig har flyttet skole. At dette gjøres pga utrygghet er svært alvorlig. Men husk at vi har fritt skolevalg. Du kan velge den skolen du selv vil gå på. At noen velger å bytte er således i tråd med de ordninger vi allerede har. MEN: Ingen elever skal måtte bytte skole for å unngå mobbing. At det har skjedd er sterkt beklagelig og noe som må tas svært alvorlig.