Nullvisjon i ruspolitikken?

I helgen leste vi at fengselsvesenet er makteløse i kampen mot narkotika. I dag kan vi lese om en rekke private rusinstitusjoner som ikke blir brukt. Mange behandlingsplasser står tomme, og noen institusjoner må trolig nedlegges.

Norsk ruspolitikk er en stor tragedie, aller mest for de rusavhengige, men også for de hundretusenvis av pårørende.

Forslaget om sprøyterom har preget narkotikadebatten de siste 10 årene. I Oslo har vi nå fått et sprøyterom, som på ingen måte har oppnådd det politikerne hevdet ville skje. Evalueringsrapporten viser ingen nedgang i overdoser og bruken er svært liten sett i forhold til hvor mange rusavhengige som bor i hovedstaden. Mao: Sprøyterom er ikke svaret, heller tvert i mot.

Men spørsmålet en må stille seg er jo hva en vil med norsk ruspolitikk? Er det holde antall rusavhengige på et stabilt nivå? Er det å begrense sykdommer og plager for de som er rusavhengige? Viktige ting både dette med å hindre rekruttering og sykdomsspredning. Men bør ikke målet være å redusere antallet rusavhengige? Bør vi ikke ha en nullvisjon i ruspolitikken?

Det er ingen verdighet i å være rusavhengig. Verdighet får man først når en blir rusfri. Derfor er det en tragedie at viktige private behandlingstilbud nå står i fare for å bli nedlagt. Pengene er der, men det kan virke som om sittende regjering vegrer seg for å bruke private aktører.

Jeg skulle gjerne sagt at alt blir bedre med en ny regjering(noe det sikkert også blir), men det hjelper fint lite nå. For det er nå noe må skje. Mer enn 14.000 er sprøytenarkomane i dag. Hver eneste dag står de i fare for å ta en overdose. Hver eneste dag må de gjennomføre kriminelle og/eller krenkende handlinger for å få nok penger til neste dose. De trenger verdighet, og det litt raskt.

Tenk deg hvis vi kunne saumfart hele Norden for ledige behandlingsplasser, fylt de opp med flest mulig rusavhengige på dagen og når de kom ut av behandling så fikk samtlige et skreddersydd ettervernstilbud?

Bergen KrF har begynt å jobbe med saken. Det er nå det må gjøres, ikke imorgen.