Statlige byvisjoner
Norge er et mangfoldig land. Sakene og utfordringene kan være ganske forskjellige fra de fire største byene til kommuner som Fedje, Modalen og Surnadal. I alt for lang tid har vi latt den siste gruppen kommuner sette dagsorden for samferdselspolitikken i Norge. Ta hele landet i bruk er slagordet som har gitt meg kronisk hodepine.

Jeg er for en aktiv distrikspolitikk. Eller dvs, jeg er for at folk kan bo der de selv ønsker å bo. Om det betyr at vi må ha en aktiv distrikstpolitikk så er det helt ok. Men jeg deler ikke Åslaug Hagas målsetning om at byene skal fraflyttes. Folk vil bo i byene. 50% av Norges befolkning bor i storbyene, det må da være et signal?

Staten er fattig på byvisjoner. Byene har store utfordringer innenfor en rekke felt, i tilfeldig rekkefølge vil jeg nevne: fattigdom, luftforurensing, prositusjon, menneskehandel, vold, ensomhet, mangel på grønne lunger, transport osv. Dette er ikke saker som kan løses med en litt bedre kommuneproposisjon. Vi trenger nye visjoner. Visjoner for hvordan det skal være å bo i en storby. Visjoner for de 50% av oss nordmenn som ikke bor i Senterpartiets valgkrets.

Jeg vet at kommunalministeren(bildet) ikke har spesialkompetanse på dette feltet. Jeg har derfor tenkt å hjelpe Haga litt på vei. Her har du noen visjoner som kunne vært bra for byene:
- alle skal kunne puste (dette er ingen selvfølge, Danmarksplass i Bergen er kun et sted friske mennesker kan gå. Mennesker med astma må innlegges på sykehus dersom de går til fots på Danmarksplass)
- ingen fattige barn i verdens rikeste land
- ingen rusmisbrukere på gata(burde vært en selvfølge at alle fikk behandling og tilstrekkelig ettervern)
- minst 80% av storbyenes areal skal være for menneskene(i dag er 33% av alt areal i storbyene trafikale anlegg)

Dette er kanskje ikke de mest geniale visjonene du har lest. Jeg er enig i det. Poenget er å komme i gang med noen visjoner. Hvor vil vi hen?

Tenk deg følgende drøm: Alle motorveier inn til storbyene kunne feks. graves ned eller evt. legges lokk over. Vi kunne fått massevis av nye flotte boligarealer, vi kunne lage nye handle(gå)gater, vi kunne tilrettelagt for parker og turområder og mye, mye mer!

Og hva med denne: Alle storbyer med nærliggende omegnskommuner burde med statlig hjelp kunne utviklet bybanenett som sørget for at kollektivandelen gikk kraftig opp. All fremtidig trafikkvekst gikk gjennom bybanen og bil ble noe man kun i spesielle tilfeller benyttet seg av.

Hvis du har orket å lese hele dette innlegget så vil jeg oppmuntre deg til å legge igjen en kommentar. Hvilke visjoner bør vi ha for storbyene? Hva mangler? Hva må gjøres?

”KrF-topper ønsker samarbeid med Ap”
I 10-12 aviser i går ble det slått opp at 10 av 15 fylkesledere i KrF ønsket samarbeid med Ap. Som om det skulle være en nyhet. Det har vi jo alltid ment!

Til de av dere som måtte lure, jeg ønsker samarbeid med Ap….. og SV og RV!!! Uff av meg tenker du gjerne. Jeg vil gjerne også samarbeide med Demokratene og Frp. Så lenge det er politikk KrF kan gå god for.

Her er de nøyaktige svarene som Nationen fikk i sin ringerunde.

Ellers anbefaler jeg lederartikkelen til Bergens Avisen.

Frihet på kristendemokratisk vis
Norge har mye å takke kirkevergen i Oslo(bildet) for. Hun som nå er blitt styremedlem i NRK og Nobels fredsenter fikk på slutten av 90 tallet gjennomslag for en av sine viktigste kampsaker, nemlig kontantstøtten. Da var hun(Valgerd S. Haugland) partileder for KrF og måtte fronte en sak som venstresiden kalte kvinnefiendtlig, bakstreversk og offentlig sløsing. Nå som de rød grønne sitter i regjeringskontorene hadde mange ventet en avvikling. Det har ikke skjedd. Trolig er den kommet for bli.

Kontantstøtten handlet og handler om frihet til å velge. Mens venstresiden har fulgt opp sine venner i Sovjet med statlig oppdragelse fra de så vidt har sluttet å amme, så har KrF og høyresiden valgt en annen vei.

De fleste av oss husker debattene som fikk Ap-kvinnene til å frese. KrF ble på tross av dette bare mer og mer populær. På det meste hadde KrF 19% oppslutning i Bergen, mot dagens 5-6%. For dette var en sak som folk forstod. Dette handlet om retten til barna. Retten til å velge oppdragelse og oppvekst for sine barn.

Det hele bunner i manglende tillit. Venstresiden har et tillitsproblem til enkeltmenneskene. Det betyr ikke at jeg mener alt skal slippes fritt vilt, men at det blir noe feil når statlige myndigheter ikke aksepterer at barna tilhører foreldrene og ikke staten.

Kontantstøtten er et glimrende eksempel på kristendemokratisk frihet. Staten eier ikke barna. Ingen mennesker er et middel for å oppnå noe som helst. Mennesket er et mål i seg selv. Frihet er en viktig kampsak så lenge friheten ikke ødelegger for noen andre.

Til slutt må jeg få gratulere nåværende kirkeverge i Oslo, Valgerd Svarstad Haugland med æresmedlemsskapet i KrFU. Vel fortjent!