Vi skal kjempe for Molly

Jeg så en film på torsdag natt på dansk tv. Du har kanskje også sett den…

Den handlet om en mann som måtte hente sin autistiske søster fra et pleiehjem. Staten ville ikke lenger betale for pleien av Molly og broren måtte derfor komme og hente henne. Til da hadde Molly vært alene og forlatt. Den eneste gangen Molly så broren sin var til jul. Uten foreldre og annen nær slekt var det nå de to som måtte bo og leve sammen. Filmen skildrer et gripende møte mellom to som var så nær men likevel så fjern. Molly er ute av stand til å passe på seg selv. Hun kan ikke knyte skoene, hun rekker ikke alltid do og hun er veldig innesluttet.

Plutselig får filmen en liten vri og Molly begynner å bli det broren kalte en person. Et forskningsteam klarer nemlig å påvirke hjerneaktiviteten til Molly. Og filmen viser da hvordan Molly og broren kommer nærmere hverandre. Molly utvikler også et kjærlighetsforhold til en flott mann. Hun lærer seg å gå på fotballkamp, knyte skoene sine, sykle, sminke seg, kysse og hun får et rikt ordforåd.

Men så får filmen igjen en ny vri. Molly går tilbake til utgangspunktet. Fremgangen og det hun nettopp har lært forsvinner. Hun blir igjen autist og uten sosiale evner eller forutsetninger. Seerne tror at filmen slutter slik den startet, nemlig at Molly havnet på et nytt hjem, alene og forlatt. For broren vil som han selv sier ikke at hun skal bli en grønnsak igjen, men en person.

Filmen slutter med at han innser at Molly er Molly. Han innreder et nydelig rom i leiligheten med alle ting som Molly trenger. Selvfølgelig slutter filmen lykkelig. Men dette var en fortelling som grep meg. Jeg kjente igjen egne holdninger og jeg kjente samfunnet igjen.

Det finnes mange Molly’er i Bergen, i Hordaland og i Norge. Mennesker som ikke blir behandlet som fullverdige mennesker. Vi er rike, fulle av kunnskap og har alle muligheter. Likevel er vi oss selv nok.

Hvem er så disse Molly'ene i Bergen?

Det kan være asylsøkerne som kommer til byen. Vår ungdomskandidat for Bergen KrF, Anne Synnøve Ropstad har engasjert seg for denne gruppen. Hvorfor er det slik at Bergen Kommune nesten ikke har noen som helst politikk for denne gruppen? Hvorfor er det slik at det bor mennesker på asylmottak i Bergen i flere år uten noen som helst visshet om hvordan fremtiden blir?

Eller det kan være byens eldre mennesker. Tenk over at 1 av 3 eldre er ensomme. KrF har varslet at vi skal gå til kamp mot ensomhet. La oss bygge sykehjem og omsorgsboliger som inviterer til fellesskap og medmenneskelighet! La oss gjøre det enklere for de pårørende å møte sin familie. La oss sikre at ingen sitter alene!

Barna i byen er også Bergens Molly'er. Når en av tre voksne sier de opplever utrygghet i Bergen, hvor mange barn er det da ikke som er utrygge?

En siste gruppe Molly'er som jeg vil nevne er byens sosialklienter. For noen partier er de en plage som bør få minst mulig, for andre er de viktige stemmegrupper og vil derfor øke sosialhjelpsatsene. For oss er de mennesker. Mennesker som skal bli sett, møtt med indviduelle løsninger og med trygghet for at barna deres skal få en like god oppvekst som de som bor på Kalfaret eller på Hjellestad.

Jeg tror at samfunnets Molly'er også kan forklares som de som ikke kan gi deg samme kortsiktig oppslutning ved valg eller meningsmålinger som det ressurssterke mennesker på jakt etter en en barnehageplass eller gratis passering i bomringen kan gi.

Bergen KrF skal kjempe for Molly.

Alle bilder er illustrasjonsfoto.