EU? Heller union med India!

Høyre leder Erna Solberg sier hun er bekymret for kyst-Norge nå som Island ser ut til å bli medlem av EU. Ikke uventet vil Island søke medlemsskap i håp om bedre tider. I Norge har det nesten alltid vært bedre tider og vi har sånn sett ikke sett noen grunn til å søke kompaniskap med de som er så meget større enn oss. Selv om det nå skjer litt endringer utenfor Norge er det lite som tyder på at det vil skje noe særlig i neste Stortingsperiode for vår del.

De fleste regjeringer har hatt EU-saken som selvmordparagraf. Hvis en søknad om EU kommer opp ryker regjeringen. Med partiene KrF, SV og Sp i regjering vil det nesten være umulig å sende inn en EU søknad. Hva Frp finner på er det ingen som vet, men både Høyre og Ap kan være klar for medlemskap i den store unionen.

Selv er jeg ivrig motstander av både EØS og EU, mens KrF nøyer seg med å være EU-motstandere. Som EU motstander er det særlig en ting som bekymrer meg og det er hvordan nei-bevegelsen argumenterer og hvem de domineres av. Det ser dessverre ut til å bli en kampanjeorganisasjon for SV og diverse kommunistbevegelser. "Alle direktiver skal nedkjempes og vi må for all del unngå markedstankegang".

Jeg tror ikke kampen om selvråderett, demokrati og folkestyre vinnes på den måten.

Folks hjerter banker ikke for at Norge skal ta i bruk vetoretten mot postdirektivet.

Geografisk er det kanskje logisk at Norge bør søke EU-medlemskap, i hvert fall var det det en gang. Men i 2009 er det like nært å bo i India som i Spania. Hvorfor skal vi koble oss tettere mot Portugal og Spania enn andre land i verden? Og hvorfor skal vi la administrasjonen i EU bestemme regler lokalpolitikere i Norge like fint kan gjøre?

Til helgen har Høyre landsmøte. EU blir neppe en stor debatt, men kanskje øyner Erna Solberg håp om at EU-debatten kan gi partiet sårt tiltrengt medvind. Da håper jeg i såfall at nei-bevegelsen vet å bruke de rette argumentene.