Frp har i helgen vedtatt forslaget fra FpU om å innføre aktiv dødshjelp(eutanasi) som en del av helsetilbudet i Norge. Her på bloggen har debatten gått hett for seg flere ganger, i den forbindelse og fordi dette vil bli en debatt i den allerede begynte valgkampen, har jeg samlet litt informasjon om aktiv dødshjelp.Definisjon: Eutanasi (gresk eu god og thanatos død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse. Eutanasi kalles tidvis også «assistert selvmord». (Kilde:Wikipedia)
Andre land: Stort sett hele verden har forbud mot eutanasi, men det finnes noen unntak. Nederland har hatt aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord siden april 2002. Belgia fikk aktiv dødshjelp legalisert i november i 2002. Mens Oregon i USA var tidligere ute, der legeassistert selvmord(med en dødelig dose medisiner) ble legalisert i 1997. Aktiv dødshjelp slik vi finner det i Belgia og Nederland er ikke legalisert i Oregon. (Kilde: Menneskeverd.no)Alder: Stort sett dreier debatten om aktiv dødshjelp om de sykeste eldre. I realiteten ser vi at grensene stadig flyttes og at de som får og ber om aktiv dødshjelp er i alle aldre. I Nederland finnes det også to tilfeller med små barn, og generelt kan de som er over 12 år, med foreldres samtykke, søke om aktiv dødshjelp. (Kilder: Menneskeverd.no og idag.no)
Norsk politikk: Foreløpig er det kun Frp som går inn for aktiv dødshjelp, men flere enkeltpolitikere har stilt seg positive, der i blant nåværende justisminister Knut Storberget.
Omfang: Ca 2 % av alle som dør i Nederland dør gjennom eutanasi(noen hevder tallet er minst 6%). Det er ikke lett å si hva som ville vært tallene for Norge, men overlege Morten Horn ved nevrologisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Ullevål anslår at vi ville hatt 6-700 tilfeller med aktiv dødshjelp hvert år i Norge dersom Frp fikk gjennomslag for å endre lovverket. Noen mener at tallene ville vært mye høyere. (Kilde: Store norske leksikon og vg.no)Underrapportering og press: En undersøkelse som ble publisert i legetidsskriftet Journal of Medical Ethics viste at det bare var en av tre leger som rapporterer dødshjelpen i Nederland. I hvert femte tilfelle ba ikke pasienten selv om å få dø. Nettopp slike undersøkelser gjør at mange er negative til aktiv dødshjelp av forsiktighetshensyn.
Samtykke: Hele grunntanken med aktiv dødshjelp er at pasienten selv ber om det og samtykker, men i Nederland har man i året mer enn 1600 tilfeller med aktiv dødshjelp og 9000 tilfeller med behandlingsavslutning uten samtykke. Skalert ned til norske forhold og dersom vi tenker oss en praksis som i Nederland, ville vi årlig hatt anslagsvis 1 749 tilfeller av aktiv dødshjelp med pasientens samtykke og 515 tilfeller av aktiv dødshjelp uten slikt samtykke.(Kilde: Tidskrift for den norske lægeforening)Grenser: I Nederland har utviklingen gått fortløpende mot en stadig større liberalisering. Fra man er 12 år kan man søke om aktiv dødshjelp, og man aksepterer også psykiske lidelser som begrunnelse. (Kilde: Tidskriftet.no og Menneskeverd.no)
17 kommentarer:
Den undersøkelsen som viser at kun hvert tredje tilfelle rapporteres er referert i Dagbladet 1999, mens loven om aktiv dødshjelp ble vedtatt i 2001.
Du burde derfor heller framlegge dokumentasjon på hvordan situasjonen er etter 2001, da ett av formålene med loven nettop var å få rapporteringen inn i mer ordede former.
Du skriver at det i Nederland er 9000 tilfeller med behandlingsavslutning uten samtykke. Behandlingsavslutning regnes imidlertid som passiv dødshjelp og det er allerede fullt tillatt i Norge. Det dreier seg jo bl.a. om å fjerne respirator for de som aldri kan bli friske, la eldre syke dø "naturlig" ved å fjerne sondeernæring, unnlate å behandle n´te lungebetennelse på tungt demente osv. Praktiseres i stor stil på norske sykehjem, har selv opplevd dette i egen familie.
Antallet som får assistert selvmord pga. psykiske lidelser i Nederland ligger mellom 0 og 5 i året. Ingen av disse er mindreårige. (Mennesker med psykisk lidelse tilbys i Nederland kun assistanse til selvmord (utdelt pille), ikke regulær aktiv dødshjelp)
Poenget var antallet som faktisk ikke ønsket det, jeg synes det er meget relevant i denne debatten.
Vi har passiv dødshjelp i Norge, og det er absolutt grunn til å spørre om alle er med på det her.
At noen får assistert selvmord pga psykiske lidelser er svært bekyrmingsfullt. At man "bare" får utdelt en pille er like sjokkerende som at en lege skulle satt en giftsprøyte i armen til et menneske som skulle hatt psykriatrisk behandling, ikke selvmord.
Bare for å hitle debatten på et tidlig stadie, Nazi-Tyskland var også store på eutanas.
t!g
La oss anta at faren din får uhelbredelig kreft. Etter lang tids sykeleie forteller legen at faren din har omlag 5 dager igjen å leve og at strekeste forsvarlige morfindose ikke lenger kan døyve de uutholdelige smertene.
Faren din, som fortsatt er klar i hodet, trygler både deg og legen om å øke morfindosen ytterligere. Da forsvinner smertene, men risikoen er at han kan sovne stille inn uten smerter noen dager før tiden.
Du og legen sier bryskt nei og ber har manne seg opp til å pine seg gjennom noen dager til med liv, for barmhjertighet kan vi ikke tillate.
Dette skjedde med min svigerfar og jeg ønsket ærlig og oppriktig at legen selv ville oppleve sine siste dager i et slikt torturistisk smertehelvete. Hvordan er det mulig å være så grusom på prinsippielt grunnlag er for meg komplett uforståelig. Vi snakker jo her utelukkende om terminale pasienter som av bamhjertighetshensyn tillates å sovne stille inn noen dager før opprinnelig tilmålt tid er ute.
Det er godt du tar opp dette Filip,
fordi denne saken har jeg tenkt paa i over 3 aar. Det er ingen enkel sak, tvert om, og vi har alle vaare grunner til hva vi skulle mene om denne saken. Jeg er foedt med Aspergers Syndrom, noe som gjoer meg svaert interessert i en viss ting og kan foere til at jeg lettere lukker meg selv igjen for andre.
Tenaarene er alltid toeffe, spesielt fra ungdomsskolestadiet, men for de med autisme,Aspergers og jeg snakker som en som vet hvordan det er aa vaere i samme baat som dem, fordi jeg selv er en av dem. For dem er det mye mye vanskeligere aa bli akseptert, og feiltolkning og misforstaaelser er alltid vanskeligere for oss, som gjoer oss enda mer saarbar. Noen autister er saa sterk nedsatt at de nesten ikke vet hvem de selv er, heldigvis er jeg veldig hoeytfungerende, men hva med de som er ekstremt nedsatt funksjonsevne som er avhengig av folk rundt seg hele tiden, og ikke faar brukt seg selv.
Dette tar veldig mye paa selvtilliten for de det gjelder,
men er det verdig i det hele tatt aa la et menneske som ikke kan gjoere noen ting i ung alder og ikke kan bruke seg selv? Sett i fra min side, saa tror jeg ikke det. Hadde det vaert et dyr som hadde hatt samme lidelse, saa hadde vi kalt det dyreplageri dersom vi skulle tvunget det til aa leve, naar det lenger ikke kunne gjoere noen ting.
Hva om jeg hadde vaert saa nedsatt at jeg maatte levd paa en institusjon resten av livet? Det hadde jeg aldri oensket, og det tror jeg ikke de rundt meg heller hadde oensket. For de mennesker som sliter saa sterkt, synes jeg vi kan unne Aktiv Doedshjelp, dersom de ikke lenger orker aa leve slik. Jeg vet selv om Nederland sine liberale regler og jeg stoetter overhodet ikke dem, men jeg begrunner at Aktiv Doedshjelp kan innordnes den som lider saa sterkt at han hun lenger ikke kan gjoere noen ting. Det haaper jeg du skjoenner litt.
Jeg synes det er uredelig debatt-teknikk å trekke fram tall over mennesker som får passiv dødshjelp uten uttrykkelig samtykke på en måte som får det til å framstå som disse har mottatt aktiv dødshjelp.
Ellers er jeg enig i at det finnes endel etiske problemstillinger knyttet til passiv dødshjelp som burde vært debattert mer offentlig. Det er uheldig at dette altfor mye holdes innenfor sykehjemmets og sykehusets vegger. Pårørende får ofte heller ikke informasjon om hva som skjer eller mulighet til å si sin mening. (Pasienten vil som regel være for syk til å kunne ta stilling selv)
Det finnes dessuten glidende overganger mellom passiv og aktiv dødshjelp, f.eks. når man gir dødbringende doser av morfin.
Dette er forøvrig ikke noe nytt fenomen. Kjenner en historie fra min egen familie som ligger over 50 år tilbake hvor sykehuset kom med sterke doser morfin til en ung gutt som lå på det siste . Han måtte da selv si fra at han ikke ønsket dette, han ville heller være våken og leve så lenge som mulig.
Viktig at pasienter får lov til å bestemme dette selv, uansett hvilken vei deres ønsker går.
Jeg er også enig i at det ikke er noen prinsipiell forskjell på assistert selvmord og regulær dødshjelp, men det er viktig å få fram at tallet på folk som får hjelp til å dø pga. psykiske lidelser altså er svært lavt og i Norge kan man selvfølgelig godt helt utelate det.
I Belgia gis det kun aktiv dødshjelp, ikke assistert selvmord også når det gjelder psykisk lidelse. Et kjent tilfelle er forfatteren Hugo Claus som mottok aktiv dødshjelp i en tidlig fase av Alzenheimer.
Det er en vanskelig problemstilling, men jeg mener det enkelte mennesket bør kunne ta det valget selv.
http://afp.google.com/article/ALeqM5gvP0FdQd32kQAWE3HN53xiDNlEpQ
Det er ikke mer enn riktig at en person som lider skal få slippe å lide. Hadde jeg fått en uhelbredelig sykdom, som hadde gjort vondt dag ut og dag inn, hadde jeg nok ikke hatt veldig lyst til å fortsette. Når man mister livsgnisten og alikevell skal dø, burde man virkelig ha det alternativet. Det er snakk om et strengt lovverk, ikke at en person går på sykehuset og sier jeg vil dø, og får aktiv dødshjelp. Det kommer til å være et strengt reglement som bestemmer. Men hvis et menneske virkelig lider og ikke er i stand til å ta sitt eget liv ved feks, henging, provosert bilulykke etc, så er det OK at en person kan samtale med sin familie og pårørende, og hvis vedkommende som LIDER og er uhelbredelig finner det vanskelig og unødvendig å fortsette lidelsene, så er Aktiv dødshjelp en løsning for NOEN.
Hvor går grensen? Hva med psykiske lidelser?
Dette er helt klart en vanskelig debatt. Ikke minst fordi det berører oss alle på en svært grunnleggende måte. Men nettopp fordi dette er så grunnleggende så må vi klare å debattere dette prinsipiellt og konsekvensrelatert. Dette handler om menneskesyn og hva slags samfunn vi skal ha. Vi snakker <span style="text-decoration: underline;">ikke</span> om passiv dødshjelp, men om aktiv der man får en dødssprøyte.
Dette handler ikke om "utelukkende om terminale pasienter". Det er bare å se hvordan Nederland har utviklet dette. En kan få innvilget dødshjelp pga psykiske lidelser.
Ja dette er vanskelig. Jeg synes ikke dette er helt rett frem, og ingen av oss ønsker å oppleve en slutt på livet i store smerter og i ensomhet. Men jeg mener at det er nettopp her samfunnet må møte sine innbyggere.
<p style="margin: 0cm 0cm 10pt;"><span style="font-family: Calibri; ">
Helsevesenets oppgave må som i dag, men enda sterkere være å drive aktiv livshjelp, redde liv og lindre smerte. </span>
Som skrevet flere ganger tidligere synes jeg at dette er vanskelig. Men det er også en viktig debatt. En viktig prinsipiell debatt.
Som samfunn må vi sikre alle en livskvalitet slik at aktiv dødshjelp ikke er noe man ønsker eller tenker på. Løsningen på dagens utfordringer når det gjelder smerter, ensomhet, psykiske lidelser mm er ikke aktiv dødshjelp, men smertelindring, kontakt og psykriatrisk behandling.
Og hva er et normalt liv? Du viser til dette med dyr som ikke kan defineres som helt friske. I menneskelig sammenheng sier vi gjerne bare anerledes. Og det er jo det det er, vi er alle forskjellige. Livskvalitet for meg og min nabo er svært forskjellig, men begge har et godt liv.
Hensikten bak forslaget om aktiv doedshjelp er jo godt ment, slik jeg ser det Filip, for de som baade har uhelbredelige lidelser og smerter som gjoer livet til en selvpining ville aldri gitt et humant liv. Naar du snakker om smertelindring, saa vil nok den ikke vare over lengre tid, og lindringen vil miste virkningen og da vil jeg tror smertene bare vil bli enda mer fatale. Man kan tenke seg, noen som har uhelbredelig kreft, og maa leve paa smertelindring hele tiden, det stanser ikke kroppens skader, men bare lindrer det, og skadene blir bare stoerre og stoerre, men man kjenner det ikke. Det synes ikke jeg er humant.
Som troende og kristen, saa er dette et veldig vanskelig spoersmaal, for samtidig som det, saa staar jeg sterkt inne for den personlige friheten, men ogsaa i dyp medfoelses for de som har uhelbredelige lidelser.
I denne veldig vanskelige saken, saa velger jeg aa tenke uavhengig av min tro og hva den sier om liv og doed.
Naar det kommer til psykiske lidelser, saa er det veldig uavhengig. Noen har psykiske lidelser en kort periode, and over lang tid og noen har det i hele sitt liv. Da kan man ogsaa stille seg det samme spoersmaalet med de som vil faa det evig som de med uhelbredelige lidelser. Vil det vaere humant aa la noen som kanskje har hatt psykiske lidelser i over 10 aar, og vil ha det for evig, aa tvinge ham til aa leve mot sitt oenske, fordi vi mener hans oenske er galt. Denne begrunnelsen vil jeg si ut fra strenge hensyn, men ogsaa individets rett til aa velge.
Det er en vanskelig avgjoerelse, men vi boer ikke gjoere oss til bedrevitende. Se det fra noen av deres staasted.
Den eneste måten å sikre at den enkelte har full råderett over eget er å avskaffe alle lover. Vestens lovverk baserer seg på mange tusen år med feiling og prøving og burde i utgangspunktet gi et (ideelt) minste sett av regler som sikrer at de de fleste får et godt liv. Dessverre ser vi at dagens politikk ønsker å detaljstyre oss. Da kommer motreaksjonen. Liberale krefter råder grunnen. Det er forståelig. Ingen ønsker å bli redusert til en brikke i statsmaskineriet.
En annen ting som har banet veien for den enkelte er media.Vha media ser vi på verden som fragmenterte enkeltskjebner (...åååå jeg er så lei av alt føleriet)
Vi er på ville veier når vi ofrer helheten for den enkelte
God oversikt, Filip!
Det er et skremmende menneskesyn som kom fram i vedtaket vi så i helgen. Jeg frykter at denne debatten blir totalt overskygget av utrolig tristne skjebner som lider mye i siste fase av livet. Slikt vekker sterke følelser blant folk, og det vil ikke være vanskelig å skape sympati for legalisering av aktiv dødshjelp gjennom bruk av ekstreme tilfeller. Konsekvensene av legalisering skyves vekk, de må vi trekke fram - samt prinsippet om at helsevesenet sin oppgave er å gi livshjelp, behandling og lindring. Ikke dødelig dose medisin.
Tror du er inne på noe svært viktig her! Konsekvensene skyves vekk. Hvilken status skal vi gi livet? Hvis det ikke lenger er ukrenkelig i helsevesenet, hvor er det da trygt?
Reagerer litt på formuleringen "Og hva med psykiske lidelser" fra Rygg her tidligere i tråden. Hva er rasjonalet for å slille mellom psykisk og somatisk her?
Legg inn en kommentar