Makt, agurker og glamour
Vi drømmer alle om makt, oppmerksomhet og rikdom. Det er sånn sett opplagt at dette også gjør seg gjeldende innenfor politikken. Med makt, oppmerksomhet og rikdom som ledestjerner blir man fort populistisk. Så når stortingsvalget og alle TV-debattene handlet om gratis skolemat, billigere sprit og hvem som har den flotteste skolesatsingen ble få overrasket. Hvorfor klarer ikke verdens mest velstående land løfte blikket opp fra egen lommebok? Titusenvis av barn dør hver eneste dag. Hvorfor sover Norge?

En valgkamp preget av kun valgflesk og krangling om posisjoner må vel få noen til å reagere? Jeg vil påstå at vi snart er så økonomisk feite og selvopptatte at navlen er det eneste vi ser da vi er ferdige med dagens VG. Vi nordmenn lever i en naiv tro på at fordi vi er best i verden på bistand så gir vi nok. Eller fordi vi har noen av verdens beste sosial satser. Etter min mening er vi gitt mye, for å gi mye. Man kan ikke være fornøyd når man bruker 99 av 100 kroner på seg selv.

Mediebildet er ofte synonymt med de bildene vi også har inne i hodet, eller i hvertfall får etter å ha skummet igjennom tabloidene hver dag. At en fotballspiller som sender tekstmeldinger skapte mer diskusjon og prat der jeg oppholdte meg, enn det faktum at det brøt ut en ny krig i samme tidsrom, ja det er vel en tankevekker. Agurker er ofte den beste ”grønnsaken” VG kan ha på forsiden. Det krever mot og standhaftighet å se en annen vei enn der kameralinsene til Dagbladet er rettet. Det krever også en ganske bestemt vilje. Det er alltid lettest å flyte med strømmen.

Politikk handler om å tjene mennesker. Ikke å svømme med strømmen slik som død fisk gjør. Men å tjene andre ut i fra et oppriktig ønske om å gjøre verden til et bedre sted. Alt for mange følger strømmen. Alt for mange lar politikk bli en arena for oppmerksomhet og posisjoner. Jeg håper at det vil reise seg en generasjon som våger å drømme større. En ny generasjon som ser at 1. skritt er å hjelpe sin neste.
Men hva gjør vi hvis vi vil gå en annen vei. Det kunne sikkert en rekke filosofer gitt interessante svar på. Med fare for å virke noe arrogant skriver jeg dette innlegget uten å være filosof, prest, psykolog eller noe annet lurt. Det finnes mange som har gått en annen vei. All ære til dem for det! Nå trenger vi flere.

Norge trenger en verdimobilisering. Norge trenger en skare av mennesker som gjør som Linda Austnes fra Godøy og sier at nok er nok. Vi kan være landet som lever av at Stortinget og Akersgata gir oss brød og cirkus, eller vi kan være annerledes landet som tok ansvar for de trengende, for de sultne og forfulgte.