Syrias barn drømmer om 17. mai

Gratulerer med dagen og takk for muligheten til å stjele noen minutter av livene deres. Det er en ære å få være her og en ære å få snakke til en så flott forsamling.

(17. mai tale Emmaus, Skedsmokorset - 2015)

Jeg vil gjerne ta oss fra dagens barnetog, tre pølser og ti is, til et helt annet sted. Et sted hvor de drømmer om at de en dag skal kunne få feire en frigjøringsdag, en frihetsdag, en slags 17. mai. Et sted hvor det som fremstår som selvfølgeligheter for oss, er utopisk for dem som drømmer.

“Jeg drømmer om å komme tilbake på skolen. Men mest av alt, om å få dra tilbake til mitt land. Jeg savner hvert eneste sandkorn i Syria.” Det sa 14 år gamle Hind som nå har vært nødt til å sette livet på vent i en flyktningeleir i Libanon. Sammen med mange andre barn har Hind fått skrive ned sine drømmer. Det er gripende å lese.

Arwa, en fem år gamel jente i samme leir sa: “Jeg drømmer om min prinsessdukke. Hun er i huset mitt. Mitt ekte hus.”

Som mange andre måtte Arwa og familien forlate alt da de flyktet fra krigens grusomheter. Hele fire millioner mennesker har flyktet til Syrias naboland. Åtte millioner mennesker er internt fordrevne flyktninger.

Hvorfor prøver jeg å ødelegge den gode 17. mai stemningen? Jeg har jo ikke lyst til det. Men jeg vil gjerne gjøre 17. mai litt mer virkelig. Litt mer ekte.

I en typisk 17. mai tale får vi høre at vi skal være glad for friheten, for grunnloven og for at vi får leve i et demokrati. Vi får gjerne høre et dikt av Nordahl Grieg og noen linjer om hva som rørte seg etter siste verdenskrig.

Men i vår travle hverdag 70 år siden frigjøringen, fremstår det litt fjernt for mange av oss. Det er lenge siden og det blir stadig færre tidsvitne.

For to uker siden døde Samuel Steinmann, Han var den siste overlevende av de norske jødene som ble deportert i 1942, og var en av få norske jøder som overlevde konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Jeg er glad han fikk statlig begravelse og at Stortinget nå endelig er enige om å lage en plan for bekjempelse av antisemittisme.

For når vi med glede, hurrarop og god mat feirer 17. mai så må vi minnes hvorfor vi feirer. Ikke bare minnes historien, men minne hverandre om at det ikke er en selvfølge, minne hverandre om kampen som kjempes.

For en måned siden besøkte jeg en flyktningeleir i Tyrkia. Der møtte vi Yezidier som har opplevd de grusomste ting.  De ble tatt vare på av kurdere som nå er det største folkeslaget i verden uten et eget land. Sammen feiret vi Newroz, hvor 1.5 millioner mennesker deltok for å feire “en ny dag”. Det må være det nærmeste man kommer 17. mai i et annet land. Vi liker jo å si at ingen feirer nasjonaldagen som oss nordmenn. Men Newroz det må være ganske nært. Det er flagg, gater fulle av festkledde mennesker, god mat, taler og allsang. Men det er en vesentlig forskjell. De feirer det som skal komme. De feirer troen på at de en gang får selvstyre, en egen grunnlov og frihet.

I dag har vi ikke feiret håpet om selvsstyre, en egen grunnlov og frihet.

Vi feirer at vi har det.

For 201 år siden, den 17. mai i 1814, underskrev og beseglet medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll landets grunnlov. Det innledet en kort periode hvor Norge var en uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom konvensjonen i Moss.

Vi har feiret 17. mai nesten like lenge som vi har hatt en grunnlov. Men det var problamtisk i starten. Gjennom hele 1820-tallet var det en kampsak å få lov til å feire 17. mai. Slik det også har vært i Tyrkia helt frem til 1990 tallet. Når vi feiret Newroz for en måned siden, var det mange der som kunne fortelle hvordan de havnet i fengsel på nittitallet fordi de brukte flagg i gatene.

I 1828 la Kong Karl Johan ned et forbud mot å feire 17. mai. Våren 1829 hadde vi det kjente ”Torgslaget” hvor ungdommer samlet seg foran Oslo Domkirke. Henrik Wergeland ropte den gangen “leve konstitusjonen” som jo betyr “leve Grunnloven”. Mange demonstranter ble ridd ned. Folk ble naturlig nok rasende. Feiringen av nasjonaldagen ble så tillatt, men det tok likevel 4 år før den første offisielle talen i anledning dagen ble holdt av Henrik Wergeland i 1833. Å kjempe for frihet krever mot og engasjement.

I 1870 gikk det første barnetoget. I dag har vi sett mange flotte barnetog. Det er det varkeste med denne dagen. 17. mai er barnas dag. Min seksåring gikk i sitt første barnetog i dag.

Jeg synes det er vanskelig å formidle til han hvor stor denne dagen er. Men barna i Syria hjelper meg. Jeg forteller om Hind og Arwa. Forleden kveld spurte han meg om ikke barna bare kunne bo hos oss. Noe annet ville være urettferdig.

For nå vi feirer friheten, er det naturlig at vi også spør oss selv hva vi bruker den til. Hvordan forvalter vi det gode, det vi har fått?

Vaclav Havel, definerte frihet slik: “Frihet er når enhver står ansvarlig for hele verden”. Syrias barn drømmer om 17. mai, kurderne om det samme.

La oss være takknemlige for det vi har, la oss kjempe sammen med de som ikke har det og la oss minnes de som kjempet før oss.

Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!

Takk for oppmerksomheten, og igjen, gratulerer med dagen!

Bilde: Solnedgang over Palmyra i Syria