Georgia, Nord Korea, Sri Lanka og Iran

Det fine med agurktiden er at det blir mer plass i mediene til internasjonale konflikter. I hverdagen har vi en tendens til å glemme de mange millioner mennesker som lider under diktatorer, grusomme konflikter, uroligheter og grove menneskerettighetsbrudd. I takknemligheten for å bo i et land med fred, med demokrati og med høy velstand, bør vi se ansvaret som påligger oss med alle disse privilegiene.

Derfor er det bra at statssekretær Espen Barth Eide, innkaller Irans ambassadør, for å ta opp steiningen av en tobarnsmor som blir beskyldt for utroskap. Ambassadøren mener Norge er uhøflige. Det skal vi ikke bry oss noe om. I kampen for menneskerettigheter må folk gjerne kalle Norge uhøflige.

En annen som er noe "uhøflig" er Hillary Clinton, utenriksminister i USA. Hun sier som sant er; "Russland okkuperer deler av Georgia". Noen var nok en stund redd for at supernasjonen nå skulle dempe kritikken mot Russland, etter at man han hadde hatt møter mellom presidentene i de to landene for å "styrke samholdet". Jeg håper også Norge våger å tale Georgias sak.


18. mai i år deltok jeg på War Crimes Day, en dag som markerte krigen mot tamilene på Sri Lanka. Selv holdt jeg tale på vegne av byrådet i Bergen. Vi fikk også se bilder fra grusomhetene og vi fikk høre historier fra tamiler som nettopp hadde besøkt familien på Sri Lanka. Både Norges og verdensamfunnets manglende fordømmelse av krigshandlingene skuffer meg. Konflikten omtales som "den glemte krigen", hvor er FN?

Det var morsomt å se Nord Korea i årets fotball VM. Noen vil kanskje sett at Nord Korea ble nektet deltakelse, men jeg tviler på at det hjelper de mange lidende som  sulter pga mange tiårs vanstyre. For meg er det et paradoks at man internasjonalt kun engasjerer seg i Nord Korea når det trues med atomvåpen, altså når andre enn de som bor på Nord Korea blir truet. Det er noe egoistisk spør du meg.


Egoismen må ikke få styre utenrikspolitikken. Det er nestekjærligheten som må styre.