Byråkrater og lokal utvikling

Hvem skal bestemme hvor mange parkeringsplasser som får bygges ved et bybanestopp? Hvem skal avgjøre om man får bygge garasje på egen tomt i nærheten av et forsvarsanlegg? Hvem skal ha mest makt, statlige byråkrater eller lokale folkevalgte?

I TV2 i helgen så vi hvordan Forsvaret legger ned sikringssone i en av Bergens bydeler. Marginale utvidelser av hus, bygging av garasjer og utlegging av nye tomter stoppes fordi Forsvaret legger ned veto. Byens byutviklingsbyråd, Lisbeth Iversen raser - ikke uventet. Skal lokaldemokratiet settes helt til side når statlige byråkrater finner det formålstjenlig?

I dagens BT kan vi lese en opplisting av saker hvor Fylkesmannen i Hordaland har lagt ned innsigelser. Byens utvikling stopper delvis opp, og blir delvis forsinket. Vår byrådsleder, Monica Mæland raser - ei heller uventet. Hvordan kan det ha seg at Bergen skal være i en særstilling hva angår byutvikling? Hvorfor skal ikke bergensere få utvikle sin egen by?

Som byråd for barnehage og skole merker også jeg innsigelsene til Fylkesmannen. På Søreide treneres planen som inneholder ny skole, og på Minde treneres planen hvor en større barnehage inngår. De fleste kan forstå at man har statlige organer som skal bistå kommunene, men det er ikke staten som skal utvikle kommunene, eller rettere sagt: stoppe utviklingen i kommunene.

Vi ønsker alle en høyest mulig deltakelse i valgene. Det er også bred enighet om at nærhetsprinsippet, hvor beslutningene tas på et lavest mulig nivå, er mest tjenlig. Overkjøring av lokale beslutninger kan fort bidra til mindre respekt og interesse for lokaldemokratiet. Dette er gjerne et enda mer alvorlig forhold enn at man med disse vedtakene gjør det enda vanskeligere å få tak i bolig, enda vanskeligere å få tak i barnehageplass og enda vanskeligere å utvikle bedrifter. Det er faktisk ikke mer "skummelt" enn som så. Det handler om boliger, offentlige tjenester og næringsutvikling - tre områder statlige byråkrater stopper utviklingen av.