- De kaller oss fattige og utlendinger

Noen ganger opplever du møter du vet vil forandre deg. Mennesker som hopper inn i hjertet ditt. Øyner du ikke glemmer. Siden nyttår har jeg møtt konvertitter, asylbarn og forventningsfulle arbeidsinnvandrere som alle har gjort stort inntrykk på meg. De har påvirket egne holdninger, forsterket engasjementet og de har fått meg til å endre flere standpunkt.

I går hadde jeg et nytt møte som gjorde et sterkt inntrykk. Redd Barna har en rekke arrangement for asylbarna i Ytre Arna, ett av dem var i går, her skulle asylbarna lage barnas egen melding til Stortinget. Redd Barna er nemlig ikke fornøyd med Stortingsmeldingen "Barn på flukt", og nå skal nasjonale politikere få høre barnas stemme. I Ytre Arna hadde barna laget store tegninger som viste egne følelser. Sommerfugler i magen, trist ansikt pga mobbing, smiley for fotball og gode venner. At vi lar disse barna vokse opp i Norge for å så sende dem ut senere er skammelig. Det sier seg selv at historien vil dømme oss. 

Noen fortalte også om mobbing, om slengbemerkninger pga at de bor på mottak. Vi vet at mobbing rammer "alle", men det gjør alltid inntrykk å høre enkelthistorier, i går fra barn som ikke en gang vet om de skal bo i Norge til neste år. Til min store glede kunne en av jentene også si at det hadde blitt bedre etter at Olweus programmet ble innført, en av våre store kampsaker for få år siden. Jeg husker det var stor motstand når vi påla skolene antimobbeprogrammer, i går var jeg svært lykkelig for at vi trosset protestene.

Tidligere i år møtte jeg en Mathias, konvertitt og asylsøker. Men først og fremst et menneske, en mann med håp og drømmer. Mathias våger å drømme stort, med verdens største smil forteller han om sine ønsker for fremtiden. Med hver vår kebab satt vi i Voss sentrum og ba en felles bønn. Som troende er det få ting som beveger meg sterkere enn å få dele en enkel, men viktig bønn med en som har ofret så utrolig mye for å kunne utøve egen tro. Hans største spørsmål er om myndighetene tror på at han tror. Vi er mange som sliter med tro og tvil, men Utlendingsnemnda(UNE) går oss alle en høy gang.

I leiligheten over oss bor det en polsk familie. Først kom mannen til Norge og fikk jobb i brorens firma, litt senere kom også resten av familien, da flyttet de inn hos oss. Jeg spurte han en gang om han ville tilbake til Polen. - Ja, selvsagt på ferie. Men vi flytter aldri fra Norge. Hvorfor skulle man det? Norge er verdens beste land å bo i. 

Mine gode naboer kan med alle rettigheter bo i vårt vakre land. Bra! Mathias må bevise at han faktisk tror. Jeg ber om visdom hos UNE. Asylbarna må håpe på velvillighet. La oss kreve at "Barnas beste" blir vektlagt. Men nå er det tilfeldig. Det handler mer om nasjonalitet, enn om realiteter. Jeg er sikker historien vil dømme oss. Hva skal jeg fortelle mine barnebarn om 2013?

I øynene til barna jeg møtte i går var det håp. Jeg deler det håpet. Vi kan bedre. God påske.