Oppvekst-tun
Hvem eier barna? Staten? Foreldrene? Samfunnet? Gud? Ingen? Jeg har ikke tenkt å komme med en lang filosofisk betraktning, men jeg ser det som ganske selvsagt at hovedansvaret for barna ligger hos foreldrene. Kommunismen mener at barna tilhører staten. I et markedsliberalistisk land som Norge ser det ut til at det samfunnsynet blir mer og mer gjeldene.

I Bergen får vi nå såkalte Oppveksttun. Det som tidligere het barnehage og skole har fått et nytt navn. Uproblematisk vil de fleste si. Det er nok riktig. Men det er noe bekymringsverdig når vi sier at oppveksten skjer i det offentliges regi.

Når skal egentlig barna være hjemme? Når de sover? Debatten om heldagsskolen, døgnåpen barnehage, utvidet åpningstid for SFO og sommerskole viser et samfunn i radikal endring. Hvem har egentlig ansvaret for oppdragelsen når foreldrene kun ser barna to timer per dag?

Barna trenger foreldre som stiller opp. Kontantstøtten var mer enn et ønske om å yte rettferdighet for de som var hjemme med barna. Kontantstøtten var et signal om at vi trenger foreldre som bruker tid sammen med barna.

Det blir av mange hevdet at det ikke er likestilling når en av foreldrene(ofte mor) er hjemme med barna. Hva er likestilling? Like rettigheter? Likhet? Like muligheter? Jeg vil på ingen måter tilbake til et samfunn der det er forventet at det ene kjønnet alltid skal være hjemme. Jeg ønsker meg ikke et samfunn som er mindre likestilt. Men på tross av at jeg har en slik basis for mine standpunkt så ønsker jeg å spørre følgende: Er samfunnet tjent med foreldre som aldri ser barna sine?

KrF har ikke bare vært en aktiv pådriver for kontantstøtten. En annen viktig sak har lenge vært utvidet pappaperm. Det tror jeg er veldig viktig. For min del så kunne det gjerne vært slik at mor fikk et års permisjon og deretter så fikk far et års permisjon.

Aps partisekretær, Martin Kohlberg ropte Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbegevegelsen! KrFs leder, Dagfinn Høybråten ropte noen uker etterpå; Barna, barna, barna!

Hva er viktigst?