Derfor blir anbudene dyrere

Hvert år kjøper det offentlige inn varer og tjenester for over 400 milliarder NOK. Men som regel betaler man for mye.

Takket være våre egne konkurranseregler og også EØS-regler skal de aller fleste innkjøp legges ut på anbud. Det skal være bra både for næringslivet og for den offentlige pengebruken. Men ofte blir det svært dyrt.

"Venter prishopp på kollektiv" skrev BA i går. I Hordaland har man organisert kollektivtrafikken gjennom et offentlig kollektivselskap, Skyss. Dette selskapet legger så ulike områder ut på anbud. Nå skriver de i et notat til politikerne at de venter seg økte utgifter. Hvorfor skriver man slikt i offentlige dokumenter? Hensikten er selvsagt å holde politikerne informert, men man holder jo også tilbyderne informert. Hvis jeg representerte et kollektivselskap ville jeg nå lagt på 5 % på anbudet.

Det samme ser vi i svært mange kommunebudsjetter hvor man skal informere om forventede byggekostnader. Det står gjerne hva man forventer som kvm kostnad for nye skolebygg. En entrepenør vil naturligvis da følge oppgitt kvm pris, i stedet for å legge inn et anbud ut i fra hva det kunne ha kostet. Er det virkelig så enkelt? Nei, selvsagt ikke. Dette er jo noe forenklet. La meg derfor gi deg fem andre grunner til at det offentlige betaler for mye:

1. Dårlig kontakt med markedet

Mer enn 25 % av de offentlige innkjøpene handler om bygg. Difi har gjort beregninger hvor de hevder at det offentlige kunne spart opp mot fem prosent av byggeutgiftene, tilsvarende rundt fem milliarder kroner hvert år, hadde det vært bedre markedskontakt og erfaring med forhandlinger.

2. Med svak prosjektledelse blir det offentlige ofte lurt

Svak prosjektledelse og sleipe tilbydere er en skummel kombinasjon. Jeg har snakket med uttalige prosjektledere som opplever at man kontinuerlig mottar endringsmeldinger og dermed må svare for en rekke budsjettsprekker. Det blir derfor alltid dyrere enn man først har blitt enige om.

3. Overdrevet brukermedvirkning

Det er svært viktig at man i utarbeidelsen av anbud og prosjektbeskrivelsen har god brukermedvirkning, det vil gi et bedre sluttresultat og fornøyde brukere. Men like viktig er det at brukermedvirkningen stopper når kontrakten er signert. Jeg har med egne øyne sett brukermedvirkning som varer lenge etter at kontraktene er signert. Da blir det dyrt.

4. Kompliserte innkjøp og liten kompetanse

Når man skal kjøpe inn små, men kompliserte tjenester, kan innkjøpet fort bli merkelig dyrt. Feks innen IT, hvor man gjerne må leie inn kompetanse for å kjøpe inn tjenestene kommunen trenger. Du kan fort komme i en situasjon hvor kontrakten er verdt 600.000 NOK, og innkjøpet koster 2-300.000,-. Her kunne man nok både sett på beløpsgrensene for hva som skal utløse fullt anbud og kommunene kunne kanskje fått hjelp av KS eller andre som kan gjøre arbeid for flere samtidig.

5. Strenge konkurranseregler

I en artikkel hos NRK Beta finner vi denne gode setningen "samtidig kan anbudsregler fremme dyktighet i å produsere anbud, snarere enn dyktighet i å produsere tjenesten som behøves". Det kan neppe sies bedre. Fordi vi har et svært strengt regime, er det grunn til å tro at vi ofte ikke får de beste tjenestene og de beste prisene, i stedet får vi nok ofte bare de som er flinkest til å levere korrekte anbudsdokumenter. Dessuten vet vi at reglene ofte stenger ute mindre aktører, som feks når man ber om et tilbud fra noen som skal kunne levere til hele kommunen i alle bydeler: Innenfor noen varekategorier er det kanskje bare en aktør som kan levere til absolutt hele kommunen. Dermed sørger konkurransen for at det er ingen konkurranse. Offentlige konkurranse kan altså føre til privat monopol.

Vi betaler altså for mye. Våre skattepenger forvaltes dårlig. Vi får færre og dårligere tjenester. Dette burde være en perfekt sak for regjeringen å ta tak i.