4 utfordringer Arnstad må ta tak i

Så fikk vi bekreftet ryktene som lenge har versert. Magnhild Meltveit Kleppa går av som samferdselsminister. Inn kommer Marit Arnstad, nordtrønderen som mange har ønsket inn i regjeringen de siste årene. Arnstad kommer rett inn i arbeidet med å legge frem regjeringens forslag til ny Nasjonal Transportplan, et viktig arbeid med mange mulige utfall, jeg vil peke på de fire utfordringene som jeg mener er viktigst at Arnstad griper fatt i.

1. Planleggingsprosesser: Snooooooooork..... "10 år å planlegge en vei er standard", dette sa en av veibyråkratene til meg for leden. I dag "feirer" vi 20 års jubileum for Ringeriksbanen, et jernbaneprosjekt som aldri kommer i gang. Nå skal man i gang med ny KVU(Konseptvalg utredning). Det går forferdelig mye penger med til planlegging, men langt flere penger går tapt som følge av manglende infrastruktur. Halveres planleggingstiden vil vi få både mer penger i de offentlige budsjettene og i de private.

2. Statlige kollektivinvesteringer: Kaos eller ny byutvikling? Statens Vegvesen regner ut fremtidig ÅDT(års døgns trafikk) for veiene i byene. I disse beregningene ser vi at det blir kaos uten større trafikkomlegging. Denne omleggingen får vi ikke til uten en helt annen deltakelse finansielt fra statlig hold. For Bergen handler dette om bybanen til Åsane, Oslo trenger en ny t-banetunnel og tilsvarende for de andre byene.

3. Finansiering og tempo: money money money Få investeringer er mer ønsket av et samlet næringsliv langs hele vestlandskysten og i de nasjonale interesseorganisasjonene som ferjefri kyststamveg. Nå bygges det i små etapper, til gigantiske kapitalutgifter, uten en helhetlig plan. Dette er sløsing med både tid og penger. Hele samferdsels Norge venter på en ny måte å tenke investeringer på. Dette handler ikke bare om mengden penger. Først og fremst er dette et spørsmål om hvordan pengene skal brukes.

4. Moderne jernbane: Alle vil, men ingen får det til? Marit Arnstad kan bli den første statsråden som får skikk på jernbanen, og da mener jeg ikke rutetidene. Høyhastighetsutredningen trakk tydelige konklusjoner, politikerne kan og bør følge opp med bevilgninger i allerde første del av Nasjonal Transportplan.

Toppene som forlater Stortinget

Hva har Anne-Grethe Strøm-Erichsen(Ap), Dagfinn Høybråten(KrF), Tord Lien(Frp), Andre Oktay Dahl(Høyre), Ketil Solvik Olsen(Frp), Magnhild Meltveit Kleppa(Sp) og Peter Gitmark(Høyre) til felles? Alle* har takket nei til gjenvalg på Stortinget. Noen, som feks Strøm-Erichsen og Kleppa, kan enkelt forklares med alder og gjerne et ønske om et noe mer rolig liv. Men at Tord Lien, Andre Oktay Dahl og Ketil Solvik Olsen skal takke nei til gjenvalg må forklares bedre.

Ingen kan svare bedre for dette enn representantene selv. Men det er noen utviklingstrekk som bør kommenteres generelt. Det kan nemlig virke som om Stortinget både har mistet status og makt. Tap av status er ikke så farlig for noe annet enn rekrutteringen, men tap av makt er mer bekymringsfult. Når den ene representanten etter den andre har blitt statssekretær, så forteller det noe om hiarkiet i norsk politikk etter at vi fikk flertallsregjeringer.

Ketil Solvik-Olsen blir av mange sett på som kronprinsen i Frp. Det er ventet at han blir nestleder på neste landsmøte og han er en selvskreven statsråd kandidat. Han sier som Tord Lien fra samme parti, at av hensyn til familien er det vanskelig å fortsette. Kanskje ikke så vanskelig å forstå, men jeg kjøper det ikke helt.

Både Lien og Olsen kan ønske seg en regjeringskarriere med status og makt, men begge er trolig lei av å være i opposisjon på Stortinget. Du får ikke gjort noe som helst, sa en profilert opposisjonspolitiker til meg sist jeg møtte som vara på Løvebakken. Noen vil da kanskje replisere med at det kan bli maktskifte etter valget i 2013. Problemet er bare at possisjonen sier det samme. Ingen liker å være sandpåstrøere.

Du kan selvsagt snu på det, er dette egentlig et problem. Man velger et politisk flertall og de "beste" går inn i regjeringen og gjør slik man har lovet. Fin tanke, men så enkelt er det ikke. Uten å gjøre dette til en studie i sammenlignende politikk, er det viktig å minne om at regjering er utpekt demokratisk, men det er Stortinget som er våre folkevalgte. At det er uinteressant for mange å være folkevalgt for vår nasjon bør bekymre oss alle.

I innledningen nevnte jeg noen navn som slutter, listen er mye lengre(stort sett hentet fra politisk.no):

Vest-Agder: Peter Skovholt Gitmark (H) og Henning Skumsvoll (Frp).

Akershus: Morten Høglund (Frp), Hans Frode Kielland Asmyhr (Frp), Gorm Kjernli (Ap), André Oktay Dahl (H) og Sonja Irene Sjøli (H).

Hedmark: Per Roar Bredvold (Frp).

Hordaland: Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap), Hilde Magnusson (Ap), Dag Ole Teigen (Ap), Laila Dåvøy (KrF), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp) og Henning Warloe (H).

Møre og Romsdal: Svein Gjelseth (Ap).

Nordland: Ivar Kristiansen(H), Tor Arne Strøm (Ap) og Geir Ketil Hansen (SV).

Oppland: Torstein Rudihagen (Ap).

Oslo: Kristin Halvorsen (SV), Per-Kristian Foss (H)

Rogaland: Ketil Solvi-Olsen (Frp), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp), Tore Nordtun (Ap), Torfinn Opheim (Ap), Dagfinn Høybråten (KrF) og Øyvind Vaksdal (Frp).

Sogn og Fjordane: Åge Starheim (Frp).

Telemark: Gunn Olsen (Ap) og Sigvald Oppebøen Hansen (Ap).

Troms: Anne Marit Bjørnflaten (Ap) og Bendiks H. Arnesen (Ap).

Sør-Trøndelag: Gunn Karin Gjul (Ap), Arne L. Hagen (Ap) og Tord Lien (Frp).

*Ketil Solvik-Olsen har takket foreløpig nei, det kan tenkes han ombestemmer seg i følge ulike medier.

Jeg elsker kuer

Jeg har det vanskelig i følelseslivet akkurat nå. Det er vonde følelser. Mitt kjærlighetsforhold til norsk landbruk er ganske sterkt, men de siste dagers pinlige aksjoner og talltriksing gjør forholdet svært turbulent. Landbruket er en viktig næring, en viktig del av distriktsnorge og en viktig del av kampen for miljøet. Vi ønsker kortreist mat, arbeidsplasser i distriktene og spennende næringsutvikling.

Jeg skal ikke gjøre det hele for flåsete. Jeg kunne skrevet mange linjer om hvor flotte kuer og sauer er. I grunn elsker jeg kuer. Men det er lite interessant. Poenget er at landbruket er mer enn en av mange næringer. Den bærer mange tradisjoner, den forteller svært mye av vår historie og den kan på mange måter knyttes til vår identitet. Det betyr ikke at Dagros skal pløye åkeren og at vi ikke skal tenke fremtidsrettet. Men vi har en arv som skal tas vare på og vi har behov for et livskraftig landbruk også de neste 100 årene.

Når man trikser med tall så svekkes saken din. Det er synd. Bøndene fortjener et løft. Alternativt vil produksjonen synke, flere gårdsbruk nedlegges og maten vil transporteres enda lengre. Det er et stort paradoks vi nå har et stort opprør samtidig som at Senterpartiet(tidligere Bondepartiet) sitter i regjering med ansvarlig statsråd. Kanskje vil norske bønder gjøre som de svenske, stemme ikke sosialistisk ved neste valg. Det kan være lurt, KrF vil ta fighten.