Hva skjer med Nord-Korea?

Tidligere har jeg tatt i bruk ganske sterke ord for å formidle min frustrasjon over at verdenssamfunnet gjør så ufattelig lite for sivilbefolkningen i Nord-Korea. I dag kan Dagbladet melde at FN nå frykter sultkatastrofe i landet, enkelte områder i Nord-Korea opplever den verste matkrisen på ti år. Ikke bare må vi inn med økonomisk hjelp, vi er også helt nødt til å ta i bruk politiske virkemidler for å få til en drastisk endring i Nord-Korea.

Landet mangler i følge FNs matvareprogram(WFP), 1,6 millioner tonn mat for å dekke befolkningens behov dette året, og måtte derfor i juni kutte matrasjonene fra 500 gram til 150 gram per person. 150 gram! Ville noen av oss klart oss på 150 gram?

WFP trenger i alt 2,5 milliarder kroner til en 15 måneder lang operasjon som skal bedre matsikkerheten i landet. Som et rikt land har vi plikt til å hjelpe. Men det er ikke nok å sende en sjekk med penger. Vi trenger faktiske resultater. Den varslede avviklingen av atomprogrammet er dessverre stanset og nå trenger vi en storoffensiv.

Det er faktisk uvesentlig om vi får adgang til oljefelt i Irak og Russland, når sivilbefolkningen i Nord-Korea dør som følge av vanstyre. I et slikt perspektiv er det viktig å prioritere, velge hva verdenssamfunnet og Norge skal bruke sin tid på.

Det er ikke lett å peke på en enkelt løsning. Men økt internasjonal tilstedeværelse, forpliktende avtaler, samarbeidsprogrammer osv er naturlige spor å begynne med. Kultursamarbeid har tidligere vist seg å være veldig positivt, her er potensialet stort for å få til mye mer.

Å hjelpe sivilbefolkningen i Nord-Korea er en plikt vi som rike land bare må ta.